Rapporten viser til bistandsorganisasjonenes portrettering av fattige, men også til rasisme og diskriminering innad i organisasjonene. Den forteller om internasjonalt utsendte bistandsarbeidere med betydelig bedre lønnsvilkår enn lokalt ansatte kolleger. En britisk ansatt tjente så mye som ti ganger mer enn en lokalt ansatt kollega.
Det er også ofte vanskeligere for underrepresenterte grupper å få bistandsstillinger, og underrepresentasjonen er særlig stor blant ledere og når viktige beslutninger fattes.
Beslutninger om hvordan midlene skal brukes, tas ofte i hovedkvarterene til europeiske og nord-amerikanske donorer og internasjonale organisasjoner, heter det i rapporten, som også problematiserer at når personer fra andre land får delta, er det ofte ikke med de samme forutsetningene.
- Se for deg nepalere som snakker nepali, som kommer til Storbritannia for å hjelpe den britiske befolkningen, men som sier at alle møter må foregå på nepali og at britene ikke får bli med på disse møtene, sier en av kildene i rapporten, Dagan Ali, som leder av den afrikanske hjelpeorganisasjonen Adeso.
Gjelder også norske organisasjoner
Flere av bistandsorganisasjonene med kontorer i Norge har også vært i hardt vær med rasismeanklager mot seg.
I 2020 sendte tusen daværende og tidligere ansatte i den internasjonale hjelpeorganisasjonen Leger uten grenser et brev til ledelsen med anklager om at organisasjonen gjeninnfører holdninger fra kolonitiden, ved at en privilegert, hvit majoritet er overrepresentert i toppjobbene. De ba ledelsen igangsette en uavhengig granskning og håndfaste tiltak.
Nåværende generalsekretær for Leger uten grenser i Norge var én av dem som skrev under brevet om strukturell rasisme.
- Jeg skrev åpenbart ikke under fordi jeg selv har vært offer fo
