I etterkant av regnskyllet begynte anklagene å komme fra lokalbefolkningen: Det var gjort utslipp fra fabrikken. Norsk Hydro hadde forurenset drikkevannet, sa de. De utgjorde en fare for helse og miljø. Selskapet avviste påstandene i begynnelsen. Etter hvert kom det noen innrømmelser. Men Norsk Hydro holdt fast ved at selskapet ikke hadde stått for farlige utslipp. Hva var det egentlig som skjedde?
- Det var ulovlige utslipp, selv om de var mindre skadelige enn først fryktet. Det som skjedde i Alunorte viser et selskap som bevisst har neglisjert miljørisiko over lang tid, sier Torkjell Leira.
Norsk Hydros aktiviteter er ett av temaene i boka Kampen om regnskogen, som kommer ut på forlaget Res Publica denne uka.
Ni milliarder på å beskytte, 40 på å ødelegge
Boka går inn i norske aktiviteter i brasiliansk Amazonas på godt og vondt, fra da skipsreder Hans Ludvig Lorentzen satte kursen fra Christiania til en blodig gummiindustri i Manaus i 1891, via sønnesønnen Erling Lorentzens storstilte cellulosefabrikk under militærdiktaturet på syttitallet, og fram til den norske solidaritetsbevegelsens kamp for miljø og urfolk, nye selskapers inntreden og opprettelsen av Amazonasfondet.
Leira gjør også et regnestykke på hvor mye den Norge har investert i å beskytte regnskogen, mot hvor mye som har blitt brukt på å ødelegge den. Han kommer fram til at Norge har brukt nærmere ni milliarder på å ta vare på brasiliansk Amazonas det siste tiåret, mot over 40 milliarder på gruvedrift, vannkraftutbygging og landbrukssektoren - de tre næringene som er aller mest ødeleggende for regnskogen. I boka
