Norge har gitt nesten 2,4 milliarder kroner i bistand til Afghanistan, Mali og Somalia, til sammen i 2015 og 2016. Norske diplomater har så langt i perioden 2015-2017 vært på rundt 15 feltbesøk utenfor hovedstaden i de tre konfliktlandene. Da snakker vi om summen for de tre landene samlet.
Til sammenligning har Sverige sendt sine diplomater ut på tur 80-90 ganger. Sverige har også rundt 4 ganger så mange ansatte som jobber med bistand på ambassadene.
Satsing uten folk?
Økt norsk innsats i såkalte sårbare stater har vært en sentral del av utviklingspolitikken til H/Frp-regjeringen. I 2013 opprettet regjeringen en egen kategori med seks sårbare stater hvor Norge skulle konsentrere innsatsen sin: Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan.
Som en del av den omfattende satsingen lanserte regjeringen i vår en egen strategi for Norges innsats i sårbare stater. Der vektlegges det at norsk diplomatisk tilstedeværelse er nødvendig og viktig for at Norge skal kunne forstå konteksten og dermed kunne bidra til en positiv utvikling.
En rekke kilder Bistandsaktuelt har vært i kontakt med forteller at Norges tilstedeværelse i flere prioriterte sårbare stater er svært begrenset. Tilstedeværelse betyr i denne sammenhengen antallet ambassadeansatte som jobber med politikk og bistand i de aktuelle landene.
I tillegg til at de er få bidrar også utenriksdepartementets sikkerhetsregler til å begrense norske diplomaters reisevirksomhet i disse landene, særlig når det gjelder feltbesøk utenfor hovedstaden.
Kildene mener begge deler - både begrensningen i antall og sikkerhetsregimet - svekker norske ambassadeansattes mulighet til å dra på feltbesøk. Feltbesøk innebærer at norske ambassadeansatte selv kan reise rundt i landet og følge opp programmer, prosjekter og partnere. Hensikten kan være å opparbeide seg lokalkunnskap gjennom å snakke med lokale kilder og å se eller kontrollere hvordan de norske pengene blir brukt.
Sjelden utenfor ambassaden
Bistandsaktuelt har bedt UD om en ov
