- Forventer vi 100 prosent suksess på alle mål vi setter oss? Kanskje det er for ambisiøst? spør Gunvor W. Skancke ved den norske ambassaden i Nairobi.
I en evaluering av norsk Somalia-engasjement, fant evalueringsteamet at «Norge har hatt en rekke effektive enkeltprosjekter - men at resultatene av den norske bistanden totalt sett er variable». Når Bistandsaktuelt snakker med Skancke via WhatsApp til Kenyas hovedstad, er hun akkurat tilbake etter møter med norske partnere i Mogadishu. Bistandsråden påpeker at norske myndigheter har vist stor risikovillighet i det konfliktherjede landet de siste årene.
- Man må være villig til å ta risiko om man skal jobbe i et land som Somalia. Andre givere med litt mindre risiko-appetitt, blir ofte sittende litt på gjerdet og vente på at situasjonen skal bli bedre. Men vi har engasjert oss i Somalia nettopp fordi det ennå ikke er helt perfekt. Norge har nok vært modigere enn andre fordi det har vært en større aksept for å ta risiko fra norske politikere - for at vi skal få til noe bra. Alternativet er at vi gjør ingenting, sier Skancke.
- Rykter oppstår ved ujevne mellomrom
Med en systematisk tilnærming til konfliktsensitivitet, kommunikasjon og læring «kunne Norge ha oppnådd mer, og minimert risikoen», skriver teamet bak evalueringsrapporten. De mener det norske engasjementet bidro til «misforståelser om motivasjonen» for norsk støtte, at Norge har hatt en «lite gjennomsiktig tilnærming» som kombinert med valget om å støtte Somalias føderale myndigheter, gjør at Norge ikke alltid er sett som en nøytral partner.
Skancke er ikke enig.
- Dette er ganske friskt. Jeg mener vi har vært åpne om Norges engasjement.
Hun peker på The Somali Compact fra 2014, sier denne «internasjonale enigheten» er selve fundamentet for den norske støtten, og fremhever at alle prosjekter blir godkjent i møter med somaliske myndigheter.
- All informasjon om prosjekter, pengebruk og partnere er offentlig tilgjengelig. Så jeg er ikke med på påstand
