Jeg hilser Terje Tvedts bidrag til kritisk refleksjon om Norge og organisasjonenes rolle som del av et "godhetstyranni" i boka " Det internasjonale gjennombruddet" velkommen. Mye av det treffer godt, men i sin iver etter å få alle brikkene til å passe inn i sitt bilde bommer han blant annet i deler av sin omtale av Norads informasjonsstøtteordning. Etter mitt syn har Tvedt dessuten utelatt eller underkommunisert grunnleggende forhold som har bidratt til å forme både Norges utvikling og organisasjonenes roller på dette feltet i denne perioden.
Hvorfor fikk vi egentlig, i tiden etter den andre verdenskrig, en bistandsepoke?
Det skyldes delvis, slik Tvedt skriver i boka si, USAs makt og innflytelse etter annen verdenskrig og president Trumans initiativ i 1949 til et program for å hjelpe "underutviklede områder". I utgangspunktet ville det imidlertid vært naturlig at et slikt hjelpeprogram ble administrert av det nyopprettede FN, som nettopp var tiltenkt en sentral rolle i å løse de globale problemene på det sosiale og økonomiske området.
Når det ikke ble slik skyldes det delvis, slik Tvedt også peker på, at denne hjelpen, fra USAs side, var et ledd i en strategi for å bekjempe kommunismen og Sovjetunionen. Det skyldes imidlertid også at bistanden, for de europeiske stormaktene, ble et middel for å ivareta egne interesser. Til tross for advarsler fra daværende generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, valgte de vestlige stormaktene å samordne sin bistandsinnsats gjennom OECD. For noen av dem, som tidligere hadde vært globale imperier, innebar dette en videreføring av tidligere politikk for maktutøvelse og utvikling i koloniene. Slik kunne Vesten, i en sikkerhetspolitisk spent situasjon, sikre seg kontrollen over bistanden og bruke den til å ivareta egne interesser gjennom Den kalde krigen. Dermed ble ikke den overordnede, koordinerende og styrende administrasjonen av bistanden lagt til FN, slik den kunne ha blitt.
Det er lett å tenke seg at "giverviljen" hos vestlige stormakter da ville blitt betydelig mindre og at vi ikke hadde fått noen "bistandsepoke" i den form og det omfang vi fikk det. I stedet vokste bistandsadministrasjonene i de vestlige giverlandene seg etter hvert store og sterke. På den ene siden ble de redskaper for Vestens vilje til å hjelpe fattige land og arnested for mer eller mindre mektige "godhetstyrannier" i de ulike giverlandene. På den andre siden ble de redskaper i Vestens kamp mot kommunismen under "den kalde krigen" og for å ivareta vestlige stormakters interesser i den ikke-vestlige verden.
Hvorfor fikk bistanden og organisasjonenes kommunikasjon på dette feltet en form og et innhold som bidro til utviklingen av et "godhetstyranni" i bistandsepoken?
Det er det mange grunner til, men kimen ble lagt allerede i startfasen gjennom den rollen bistanden hadde i en bredere vestlig strategi for å bekjempe kommunismen, ivareta vestlige interesser og å vinne "hearts and minds" hos folk i de ikke-vestlige delene av verden.
Her hjemme gjenspeilte det seg ved at bistanden inngikk i partitaktiske hensyn i Arbeiderpartiet - for å imøtekomme NATO-skeptikere, som var kritiske til de økende forsvarsbevilgningene - i en to-spors-strategi overfor partimedlemmer og befolkningen i sin alminnelig. Dette bidro til å sikre oppslutning om forsvarsbevilgningene og alliansen med USA. Samtidig fikk bistanden rollen som "good guy" og ble et arnested for "godhetstyranniet" i en truende verdenssituasjon. At forsvars- og NATO-hensyn veide tyngst e
