Rundt årtusenskiftet var en stor andel utviklingsland i gjeldskrise. Gjelda stammet fra kolonitidens utbytting og totalitære ledere som hadde brukt lånte midler på egen vinning, i tillegg til ivrig lånopptak ved stigende råvarepriser og påfølgende problemer med å betjene gjelda da råvareprisene kollapset. Det var en stor folkelig, global bevegelse der oppfatningen var at menneskene i disse landene fortjente at det internasjonale samfunnet trådte til og slettet all den ubetalbare gjelda.
Den globale Jubilee 2000-kampanjen mobiliserte millioner av mennesker verden over og samlet inn så mye som 21 millioner underskrifter til støtte for dette kravet. Mobiliseringen førte til at et storstilt internasjonalt gjeldssletteprogram kom på plass: Det Internasjonale Pengefondet (IMFs) The Heavily Indebted Poor Countries Initiative (HIPC). 36 land fikk slettet 76 milliarder dollar. Med slette av bilateral gjeld kom den totale gjeldssletten på over 100 milliarder dollar.
Uansvarlighet
I årene etter denne store globale dugnaden kunne land igjen bruke penger på velferdsgoder som helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett. Slangen i paradiset var imidlertid at det internasjonale samfunnet ikke hadde klart å få bukt med de grunnleggende årsakene til at gjeldskriser oppstår: Svært mangelfulle systemer for å sikre ansvarlig långivning og lånopptak. At slike systemer har vært svake henger sammen med en utbredt overbevisning om at det ville være ugunstig å «overregulere» finansielle transaksjoner og problemer med å enes om felles kjøreregler.
Økonomisk liberalisering har ført til rask vekst, men det har også bidratt til at den samme veksten kan være relativt skjør. Verdensbankens sjefsøkonom Carmen Reinhart, en av verdens fremste eksperter på finansielle kriser, kaller dette «the boom-bust cycle». Gjel
