#NiUnaMenos-bevegelsen som nå har spredt seg til hele Latin-Amerika viser hva en feministisk bevegelse kan oppnå om den skaper brede allianser. Men den er også et uttrykk for et stort paradoks i likestillingen i Latin-Amerika: at på Macho-kulturens hjemmebane har det skjedd store endringer i hva kvinner krever og forventer, men skuffende få endringer i menns oppfatning av sin egen rolle.
Bevegelsen #NiUnaMenos (#IkkeÉnMindre, i betydningen: vi har ingen (jente/kvinne) å miste) oppstod i Argentina i 2015 som en reaksjon på funnet av 14 år gamle, Chiara Paez, gravid, slått i hjel og begravd under huset til sin kjæreste. Den første spontane demonstrasjonen samlet 200 000 i Buenos Aires og fokuserte på det som Chiaras død var et eksempel på: «Femicidios» eller drap på kvinner, på grunn av deres kjønn.
Etter den første demonstrasjonen spredte #NiUnaMenos kampanjen seg til mange land og samlet kvinner på tvers av ulike sosiale grupper. #NiUNaMenos kampanjen har stilt krav om ikke bare en slutt på kjønnsbasert vold, men også slutt på seksuell trakassering, stilt krav om selvbestemt abort, lik betaling for likt arbeid og mange andre krav vi kjenner igjen fra likestillingskampen i andre land. Sentralt har stått et slagord velkjent fra kvinnekampen her på 70-tallet: at det private også er politisk, og at staten har et ansvar, selv om et stort flertall av overgriperne er blant ofrenes nærmeste.
Den første konkrete seieren for #NiUnaMenos er at den ellers abort-fiendtlige presidenten i Argentina Mauricio Macri, nå har gitt ordre til kongressen om å begynne en de
