Kopperud har lenge vært blant våre dyktigste frilansere, som ofte har reist utenfor allfarvei og som har vært opptatt av å komme tilbake til steder han har forlatt. I bokens åpning og avslutning tas vi med til den spanske enklaven Ceuta, nord i Marokko, afrikanernes første møte med Schengens yttergrense. Her ligger deres håp om en ny hverdag om de bare klarer å forsere piggtrådgjerder og kontrollposter.
Mellom bokens ytterpunkter formidler Kopperud mange sterke historier. Det er beretninger fra Sør-Sudan, Mauretania, Etiopia, Somalia. DR Kongo/Zaire, Rwanda, Angola, Sierra Leone og Zambia. Og han avslutter med kapitler om «Fortellingen vår om de andre», nødhjelp og «Asylinnvandring».
Krig, sult, overgrep.
G jennom skarpe observasjoner formidler Kopperud afrikanske forhåpninger om fremgang og bedre liv, men hans fokus er primært rettet mot faktorer som undergraver førstnevnte; krig, sult, overgrep, trakassering, traumer, marginalisering, Jo, vi kjenner oss igjen fra opphold i bl.a. Sør-Sudan, Rwanda, Mauritania og på Afrikas Horn.
Den røde tråden i boken er forfatterens mismot over å måtte erkjenne at Afrika ikke makter å forme den fornyelse og konsolidering som han gjennom årtier har trodd på. Afrikanske eliter plyndrer og utnytter sine folk, afrikanere i hopetall ønsker mest av alt å forlate sitt kontinent, komme seg nordover til oss.
Manges tragiske skjebne
Og heller ikke eksterne krefter spiller på lag med afrikanerne, snarere tvert imot. Bistandsarbeidere flest gjør en hederlig innsats, etter Kopperuds mening. Men budskapet er klart; bistand misbrukes, nødhjelp korrumperer, lokalt engasjement blir erstattet av passivitet og stakkarslighet. Norges Utenriksdepartement og Verdensbanken («s
