I afrikanske land er en fin bil det fremste statussymbolet - et bevis på god inntekt, vellykkethet og makt. Men det er en luksus de færreste kan unne seg.
Verken næringslivet, offentlig byråkrati eller akademia tilbyr karrierer med håp om god lønn. Da vil veien til en blankpolert, ny Toyota Landcruiser gå via politikken.
Lønnen du mottar som politiker ligger i mange land på et moderat nivå. Til gjengjeld er frynsegodene, særlig de som er knyttet til bil, svært romslige. I flere land, med et stort antall politikere på ulike nivåer, er de så omfattende at de også utgjør betydelige utgiftsposter på de nasjonale statsbudsjetter.
Her er våre korrespondenters rapporter fra tre afrikanske land - Tanzania, Malawi og Zimbabwe. I tillegg har vi supplert med tilgjengelig informasjon fra et fjerde; Kenya.
TANZANIA:
Svermer av glinsende Range Rovere, Toyota Landcruisere og andre firehjulinger står parkert utenfor bygningen. De bærer bud om at det er møter i Tanzanias nasjonalforsamling i hovedstaden Dodoma. Samtidig forteller de en tydelig historie om politikeres smak for dyre biler.
Lokale politikere, både parlamentsmedlemmer og statsråder, er hyppige kunder i de lokale bilbutikkene, der de jakter på siste nytt blant internasjonale bilmerker. De siste årenes mote er drivstoff-slukende Sport Utility Vehicles (SUV). Mens det er godt nytt for bilforhandlerne, er det opp til skattebetalerne å bære den økonomiske byrden.
Audi, Toyota Landcruiser, Hummer og BMW - de er alle bilmerker som er vanlige syn i byen ved Central Rift Valley. En viktig grunn er den romslige lånepakken (på rundt 500 000 kr) som tilbys hver enkelt av parlamentets medlemmer. I tillegg kommer andre frynsegoder som vil glede enhver bileier, som gratis sjåfør og bensingodtgjørelse uten noen øvre grense.
«Vi må ut for å besøke velgerne»
Kontrasten er stor til den virkeligheten flertallet av landets befolkning lever i. For en vanlig mann og kvinne i et land der minstelønnen er på rundt 374 000 shilling i måneden (om lag 1350 kr) er en slik bil bare en fjern drøm. Den ville ha representert en utgift tilsvarende all inntekt i mange tiår.
Representantenes vanlige forklaring på at de må kjøre SUV er at de trenger kjøretøy som er egnet for dårlige veier og vanskelig terreng. Dette er viktig når de skal ut for å besøke velgerne i sine valgdistrikter, sies det. Dessuten er de mer driftssikre og tryggere enn vanlige biler.
- Jeg trenger en sterk bil, slik at jeg kan besøke folk i landsbyer langt unna. Jeg kunne jo hatt en mindre bil, men jeg ønsker ikke å pådra staten kostnader i form av reparasjoner, sier Ali Kessy, parlamentsmedlem fra regjeringspartiet CCM fra valgdistriktet Nkasi.
Magufuli lar bilgodene i fred
Vanlige folk og politiske analytikere forteller en annen historie.
- Behovet for dyr bil dukker plutselig opp når inntekten deres øker. Politikerne blir imidlertid ikke mer opptatt av å løse de problemene velgerne deres har. I virkeligheten er det heller omvendt - at fellesskapet ender opp med å betale kostnadene ved de politikerne de har valgt, sier politisk kommentator Luwanga Kizoka.
Landets nye president John Magufuli har tidligere lovet å iverksette strenge sparetiltak, inkludert å kutte ut sløsing på bruk av kostbare luksusbiler. Tross dette har regjeringen foreløpig ikke gjort noe med parlamentsmedlemmenes omfattende bilgoder.
- Jeg synes det blir feil å betale så mye penger til parlamentsmedlemmer. Myndighetene klarer samtidig ikke å betale månedslønnen til lærere og leger, og et flertall i befolkningen står uten grunnleggende offentlige tjenester, sier Bashiru Ali, forsker i statsvitenskap ved Universitetet i Dar es Salaam.
Han representerer et samfunnsområde - akademia - der folk også tidvis går over til politikken, på flukt fra elendige lærer- og forskerlønninger.
Stemte for å øke egne goder
Tanzania, med en befolkning på 55 millioner mennesker, har til sammen 375 parlamentsmedlemmer. I kraft av sin posisjon som folkevalgte får de rett til en omfattende pakke med lønn og frynsegoder, inkludert et svært gunstig billån.
Slike «luksusbil-pakker» har gjentatte ganger skapt sinne blant vanlige tanzanianere, som kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes. I 2014 var det en opphetet offentlig debatt etter at de folkevalgte hadde stemt for å øke sine egne frynsegoder kraftig.
Men parlamentsflertallet vedtok å bevilge seg selv en økonomisk pensjonspakke
