Et slående trekk ved mediedekningen de siste månedene er at det har skjedd et markert skifte i framstillingen av de mest sentrale aktørene. De første ukene etter angrepet fra Arakan Rohingya Salvation Army (ARSA) og de påfølgende militæroperasjonene, var preget av en sterk kritikk av Aung Sang Suu Kyi. Som demokratisk valgt statsleder ble hun stilt til ansvar for militærets overgrep mot rohingyabefolkningen, og mange uttrykte sjokk og skuffelse over demokratiikonets tafatthet. Denne kritikken ble forsterket av at hennes få og knappe ytringer etterlot et inntrykk av manglende forståelse og empati for rohingyamuslimenes situasjon.
Etterhvert har media lagt større vekt på militærets ansvar for overgrepene og at NLD-regjeringen har begrenset makt over militæret. Det er vektlagt at militæraksjonene er sterkt uproporsjonale og ikke skiller mellom ARSA og rohingyabefolkningen. Videre framheves det at militæret ikke er underlagt politisk kontroll og at krisa faktisk tjener deres politiske ambisjoner mens Aung San Suu Kyi delegitimeres innenrikspolitisk og internasjonalt.
Disse motstridende representasjonene henger nært sammen med hvordan en forstår Myanmars styresett: Er det et demokrati med Aung Sang Suu Kyi som valgt statsoverhode eller et militærstyre skjult bak en demokratisk fasade?
Veien til halvdiktatur
Myanmar har unektelig gjennomgått viktige reformer siden 2010, da et udemokratisk valg ble brukt til å etablere et tilsynelatende sivilt styresett ledet av militærets eget parti, Union Solidarity and Development Party (USDP). Debatten om politikk og styresett i Myanmar har deretter dreid seg om hvordan reformprosessen skal forstås og implikasjonene av ulike
