NFF-magasinet
19.03.2018
«Klipp, klipp, klipp». Lyden av hagesaksa som kutter tynne røtter og kvister. Tørt løv blir forsiktig fjernet. Jord børstes bort. Doris reiser seg og henter metalldetektoren. Fører den over bakken. Ingen lyd. Så setter hun seg ned igjen. «Klipp, klipp, klipp».
Vi er i Meta-regionen i Colombia. I Vista Hermosa - som betyr vakker utsikt. Men under jorda er det ikke like vakkert. I 50 år har krigen mellom paramilitære grupper, hæren og FARC-geriljaen pågått. Det har satt sine spor. Dette er regionen i Colombia med flest landmineofre. Nå skal befolkningen ta området tilbake - med hjelp fra Doris og de andre minerydderne til Norsk Folkehjelp. Nå er det et drøyt 7000 kvadratmeter stort område som sjekkes. Man er helt sikker på at det finnes miner her.
Doris skal rydde dem vekk. Restene etter den nå oppløste FARC-geriljaen i Colombia.
Tålmodighet. Sakte men sikkert sjekker hun bakken. 20 centimeter om gangen - i en meters bredde.
Veldig sakte. Veldig sikkert. Doris sitter på knærne. Varmen er intens. Sola brenner i nakken. Splintvesten er tung og varm. Det flere kilo tunge pleksiglasset, som skal beskytte ansiktet mot en eksplosjon fra en mine, tynger hodet ned mot bakken.
I tre uker er hun ute i felten i Meta - et område som ligger en seks-sju timer lang kjøretur unna hovedstaden Bogota. Tre uker hvor hun ser fram til en uke hjemme med barna sine. Så er det tilbake til minefeltet.
Tenker på barna. - Det er en bra jobb. Jeg har vært her i et år, og trives, smiler Doris.
37-åringen synes det går greit å lete etter små ting, som er vanskelig å finne, og som kan gjøre stor skade.
- Det går helt fint. Jeg tenker ikke så mye over at det er farlig. Man blir vant til det.
Det som ikke er like lett å bli vant til, er å være borte fra familien. Å bare få se barna sine en uke i løpet av en fireukersperiode e
Les opprinnelig artikkelDoris skal rydde dem vekk. Restene etter den nå oppløste FARC-geriljaen i Colombia.
Tålmodighet. Sakte men sikkert sjekker hun bakken. 20 centimeter om gangen - i en meters bredde.
Veldig sakte. Veldig sikkert. Doris sitter på knærne. Varmen er intens. Sola brenner i nakken. Splintvesten er tung og varm. Det flere kilo tunge pleksiglasset, som skal beskytte ansiktet mot en eksplosjon fra en mine, tynger hodet ned mot bakken.
I tre uker er hun ute i felten i Meta - et område som ligger en seks-sju timer lang kjøretur unna hovedstaden Bogota. Tre uker hvor hun ser fram til en uke hjemme med barna sine. Så er det tilbake til minefeltet.
Tenker på barna. - Det er en bra jobb. Jeg har vært her i et år, og trives, smiler Doris.
37-åringen synes det går greit å lete etter små ting, som er vanskelig å finne, og som kan gjøre stor skade.
- Det går helt fint. Jeg tenker ikke så mye over at det er farlig. Man blir vant til det.
Det som ikke er like lett å bli vant til, er å være borte fra familien. Å bare få se barna sine en uke i løpet av en fireukersperiode e
