Bedre Skole
16.09.2016
Ekspertgruppa om lærerrollen la fram sin rapport 15. august i år. Rapportens viktigste budskap handler om å styrke det profesjonelle samspillet mellom lærerne. Men er gode grunner til å diskutere om det er dette dagens utdanningsstyring legger opp til - selvsagt med utgangspunkt i den nevnte rapporten, men også i lys av de to sentrale stortingsmeldingene om barnehage og skole som ble lagt fram i
...vår. Rapporten fra ekspertgruppa for lærerrollen er nyansert og reflekterende i formen. Den skisserer problemstillinger heller enn å gi klare svar. Etter mitt skjønn er dette en klok tilnærming, fordi det ikke finnes klare svar på spørsmålene rapporten stiller, men heller et stort behov for refleksjon, diskusjon og å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Like fullt er rapporten tydelig når det gjelder de overordnede prinsippene for videre styrking av lærerrollen: Vi får verken bedre lærere eller bedre utdanning så lenge nasjonale og lokale myndigheter holder fast ved troen på detaljstyring og overdreven kontroll og ikke gir profesjonen nødvendig tillit. Det som derimot vil styrke lærerprofesjonen er om profesjonen selv får ansvar for - og tar ansvar for - eget kunnskapsgrunnlag og standarder for yrkesutøvelsen. Dessuten må de være sterkt delaktige i å utforme mål for utdanningene. Det profesjonelle handlingsrommet, som er så viktig i selve yrkesutøvelsen, er også helt avgjørende i lærernes bestrebelser på å videreutvikle egen profesjon og praksis. I denne sammenhengen har nasjonale og lokale myndigheter viktige roller å spille, men i større grad som støttespillere og i mindre grad som iverksettere ovenfra og ned.
Budskapet i rapporten er blitt tatt godt imot blant lærere og dere organisasjoner. Kommunene og fylkeskommunene er slett ikke avvisende, og politikere fra høyre til venstre i det politiske landskapet har rost utvalget for et godt stykke arbeid, med viktige konklusjoner. Spørsmålet er om ord blir fulgt opp av handling i dette tilfellet. Våren 2016 skisserte to sentrale stortingsmeldinger - Meld. St. 19 (2015-2016) Tid for lek og læring - Bedre innhold i barnehagen og Meld. St. 28 (2015-2016) Fag - Fordypning - Forståelse En fornyelse av Kunnskapsløftet. Bærer disse meldingene bud om mer tillit til profesjonen og større vekt på «profesjonalisering innenfra», i tråd med anbefalingene i lærerrollerapporten? Eller er fortsetter de videre langs veien som har gitt oss mer detaljregulering og mindre tillit de siste 15 årene?
Et komplekst samfunnsoppdrag Lærerprofesjonen er gitt mandat til å løse et svært viktig samfunnsoppdrag. Nettopp fordi samfunnet er oppdragsgiver, er det naturlig at de overordnede rammene for oppdraget er definert av myndighetene. Samtidig er samfunnsoppdraget av en så kompleks art at lærerne trenger en betydelig grad av autonomi og rom for skjønnsutøvelse når de skal løse det. Læreryrket handler dypest sett om å styrke og myndiggjøre alle barnehagebarn og elever og hjelpe dem fram til kunnskap og klokskap. Da er det en ufravikelig forutsetning at lærere ser, og etter beste evne forstår, den enkelte, og at de legger denne innsikten til grunn for sin profesjonsutøvelse, sammen med sin øvrige profesjonskunnskap og rolleforståelse.
Disse enkle kjensgjerningene er helt sentrale dersom vi ønsker å forstå læreryrket og videreutvikle lærerrollen. På den ene siden er lærerne satt til å forvalte et mandat som er definert av samfunnet. På den andre siden trengs en betydelig autonomi i forvaltningen av dette mandatet, fordi det skal tilpasses enkeltindivider. Slik skapes et spenningsfelt mellom styring og autonomi som kan sies å være til stede i alle pedagogiske og didaktiske situasjoner, og som bør være langt framme i bevisstheten hos alle som befatter seg med utdanningspolitikk. For å lykkes i utdanningspolitikken må vi forstå lærerrollen og styrke den, og for å forstå og styrke lærerrollen må vi ikke bare forstå den iboende spenningen mellom styring og autonomi, men også klare å balansere disse behovene opp mot hverandre på en hensiktsmessig måte. Skolen må gis overordnet retning og styring der det er nødvendig, samtidig som lærerprofesjonen får støtte og nødvendig handlingsrom til å ivareta sitt mandat på en best mulig måte.
Dermed blir spørsmålet: Har norsk utdanningspolitikk funnet en god balanse mellom styring/ kontroll på den ene siden og autonomi og profesjonelt skjønn på den andre? Hvordan bør disse elementene balanseres i framtidig utdanningspolitikk for å skape en sterk lærerrolle og en bedre utdanning for norske barnehagebarn og elever?
Lærerrollen og styringsregimet Lærerrollerapporten drøfter styringsregimet som ble innført med Kunnskapsløftet og konkluderer med at det regimet har hatt særlig tre konsekvenser for utviklingen av lærerprofesjonen. Den ene er økt vekt på læringsmål og læringsutbytte, som en konsekvens av nye vurderi
Gå til medietBudskapet i rapporten er blitt tatt godt imot blant lærere og dere organisasjoner. Kommunene og fylkeskommunene er slett ikke avvisende, og politikere fra høyre til venstre i det politiske landskapet har rost utvalget for et godt stykke arbeid, med viktige konklusjoner. Spørsmålet er om ord blir fulgt opp av handling i dette tilfellet. Våren 2016 skisserte to sentrale stortingsmeldinger - Meld. St. 19 (2015-2016) Tid for lek og læring - Bedre innhold i barnehagen og Meld. St. 28 (2015-2016) Fag - Fordypning - Forståelse En fornyelse av Kunnskapsløftet. Bærer disse meldingene bud om mer tillit til profesjonen og større vekt på «profesjonalisering innenfra», i tråd med anbefalingene i lærerrollerapporten? Eller er fortsetter de videre langs veien som har gitt oss mer detaljregulering og mindre tillit de siste 15 årene?
Et komplekst samfunnsoppdrag Lærerprofesjonen er gitt mandat til å løse et svært viktig samfunnsoppdrag. Nettopp fordi samfunnet er oppdragsgiver, er det naturlig at de overordnede rammene for oppdraget er definert av myndighetene. Samtidig er samfunnsoppdraget av en så kompleks art at lærerne trenger en betydelig grad av autonomi og rom for skjønnsutøvelse når de skal løse det. Læreryrket handler dypest sett om å styrke og myndiggjøre alle barnehagebarn og elever og hjelpe dem fram til kunnskap og klokskap. Da er det en ufravikelig forutsetning at lærere ser, og etter beste evne forstår, den enkelte, og at de legger denne innsikten til grunn for sin profesjonsutøvelse, sammen med sin øvrige profesjonskunnskap og rolleforståelse.
Disse enkle kjensgjerningene er helt sentrale dersom vi ønsker å forstå læreryrket og videreutvikle lærerrollen. På den ene siden er lærerne satt til å forvalte et mandat som er definert av samfunnet. På den andre siden trengs en betydelig autonomi i forvaltningen av dette mandatet, fordi det skal tilpasses enkeltindivider. Slik skapes et spenningsfelt mellom styring og autonomi som kan sies å være til stede i alle pedagogiske og didaktiske situasjoner, og som bør være langt framme i bevisstheten hos alle som befatter seg med utdanningspolitikk. For å lykkes i utdanningspolitikken må vi forstå lærerrollen og styrke den, og for å forstå og styrke lærerrollen må vi ikke bare forstå den iboende spenningen mellom styring og autonomi, men også klare å balansere disse behovene opp mot hverandre på en hensiktsmessig måte. Skolen må gis overordnet retning og styring der det er nødvendig, samtidig som lærerprofesjonen får støtte og nødvendig handlingsrom til å ivareta sitt mandat på en best mulig måte.
Dermed blir spørsmålet: Har norsk utdanningspolitikk funnet en god balanse mellom styring/ kontroll på den ene siden og autonomi og profesjonelt skjønn på den andre? Hvordan bør disse elementene balanseres i framtidig utdanningspolitikk for å skape en sterk lærerrolle og en bedre utdanning for norske barnehagebarn og elever?
Lærerrollen og styringsregimet Lærerrollerapporten drøfter styringsregimet som ble innført med Kunnskapsløftet og konkluderer med at det regimet har hatt særlig tre konsekvenser for utviklingen av lærerprofesjonen. Den ene er økt vekt på læringsmål og læringsutbytte, som en konsekvens av nye vurderi
