Panorama Nyheter
12.02.2020
Fra scenen i Central Park lovet statsminister Erna Solberg i september en halv milliard kroner til fondet Education Cannot Wait. Bistandsaktuelt fulgte pengene til et av klodens mest utilgjengelige områder, sentralt i Den sentralafrikanske republikk. Her blir barn og unge rekruttert og utnyttet av væpnede grupper, men 18 år gamle Christian har en annen plan.
... Norge bruker stadig mer penger på bistand i konfliktområder. Det er både dyrt og farlig. Vi ble med for å se hvordan Flyktninghjelpen jobber i et av verdens mest krevende områder. En hvit firehjulstrekker med blå FN-logo kjører gjennom et av klodens mest utilgjengelige områder. Hjelpearbeiderne er på vei fra feltoppdrag tilbake til basen i Kaga Bandoro, helt sentralt i Den sentralafrikanske republikk. Siden 2013 er hundretusener tvunget på flukt her.
Hele landsbyer er brent ned, kvinner voldtatt og barn rekruttert til væpnede grupper. Nå kniver minst tre ulike militsgrupper om makt - bare i dette ene distriktet.
Veien FN-arbeiderne kjører på er hovedfartsåre sørover i landet, men den ligner mest en kjerrevei fra et annet århundre. Bilen snirkler seg fram. Sola er på vei ned.
Så smeller det.
Dagen før sitter jeg i hagen til Hotel Ledger i hovedstaden Bangui med Flyktninghjelpens landdirektør. Sammen med den franske ambassaden og den internasjonale flyplassen, fungerer hotellet som «evakueringspunkt» for bistandsarbeidere om volden skulle eskalere.
Det er et merkelig sted: På vei inn til resepsjonen passerer vi seks tungt bevæpnede soldater bakpå en militær pick-up, og ved baren sitter tre godt sminkede lokale kvinner overfor det som kan være en libanesisk diamanthandler. Vi finner oss en stille krok.
- Den sentralafrikanske republikk er en failed state, sier David Manan.
Skjønt, helt alene er vi ikke her heller. Noen bord bortenfor sitter en gruppe dresskledde menn, kanskje økonomer fra Verdensbanken - og det er umulig ikke å legge merke til den russisktalende mannen som går hvileløst frem og tilbake langs bassenget.
Han snakker dempet i en satellitt-telefon og kunne lett hatt rollen som Janus, James Bonds motspiller i filmen
GoldenEye. Selv er Flyktninghjelpens landdirektør fra Elfenbenskysten.
- Som afrikaner er jeg sjokkert over forholdene her. Jeg har tidligere jobbet i DR Kongo, men der finnes det i hvert fall et håp. Her trengs det en Marshallplan, sier Manan.
Dette er landet der en dansk dokumentarfilmskaper kunne kjøpe seg et diplomatpass. Der Air France så vidt slipper av og henter passasjerer før de flyr videre. Den sentralafrikanske republikk har kun 16 bensinstasjoner - og ingen banker utenfor hovedstaden.
Kleptokrati, satt i system
I «Making sense of the Central African Republic» påpekes det at historien ikke har spilt på lag med det frodige landet midt i Afrika, at tiden etter frigjøringen ikke har gjort situasjonen bedre.
Tross rik natur, lever 7 av 10 sentralafrikanere fortsatt i dyp fattigdom. Ifølge boka må landets skiftende lederskap ta sin del av skylda. President Jean-Bédel Bokassa - som kuppet makten i 1966 - var en innovatør i å tilrane seg landets rikdommer, men også flere av dem som har hatt makten etter «keiseren» skal ha systematisert det å fylle egne lommer:
«Flere afrikanske land har lignende erfaringer etter kolonitiden, men man skal lete lenge for å finne noe som er sammenlignbart med Den sentralafrikanske republikk».
- Her finnes gull og diamanter, naturressurser som kunne bidratt til utvikling. I stedet er dette en humanitær krise som er minst like ille som den i Jemen eller i Syria. Det er vanskelig å finne et annet land der en så stor andel av befolkningen lever i en krisesituasjon, sier Manan.
I 2016 ble det avholdt valg, og en fredsavtale ble inngått mellom de største opprørsgruppene og regjeringen i februar i fjor. Men lite av det som står i avtalen har materialisert seg, og fortsatt kontrollerer regjeringen kun 30 prosent av landområdene.
13 000 FN-soldater forsøker å håndheve lov og orden, med vekslende hell.
For humanitære aktører betyr den spente situasjonen økte kostnader. Bensin må fraktes til felt, og dårlig infrastruktur sliter på bilparken. Det trengs vakthold og piggtrådgjerder og satellitt-telefoner. Flyktninghjelpens leder drifter en kompleks humanitær operasjon der alt, stort og smått, må dobbeltsjekkes og så sjekkes igjen. For hver hundrelapp organisasjonen bruker her, går 35 kroner til logistikk og sikkerhet. Og David Manan må holde tunga rett i munnen når han sender sine ansatte langt inn i militsgruppenes operasjonsområder.
- Når 70 prosent av landområdene er utenfor myndighetskontroll, er det umulig å jobbe uten å være i dialog med væpnede grupper. Noen steder er det faktisk disse grupperingene som er «styresmaktene». Vi må forklare dem hvorfor vi er i «deres område» og tydeliggjøre at vi er upartiske. Det handler om sikkerhet for våre ansatte - og for de vi er her for å hjelpe.
To okser, et godt liv
Dagen etter møtet med David Manan sitter jeg i et propellfly fra UN Humanitarian Air Service. Vi er på vei til Kaga Bandoro, midt inne i landet. Under oss ser vi urørt natur, og nesten helt siden flyet forlot Bangui har vi sett ut over det mektige grønne landskapet myndighetene ikke har kontroll over.
Vi vet at Nana-Grébizi-distriktet huser minst tre militsgrupper, at det er «risk level» fire av fem her, men ikke at det kun er få timer til en FN-bil skal bli angrepet der nede. Piloten legger kraftig over. Flyet går inn for landing, dunker i bakken og ruser bortover mellom strå-hyttene.
Vi har landet midt i en flyktningleir.
Langs den rødbrune landings-stripa står det tungt bevæpnede soldater med blå hjelmer. Bortsett fra en gjeng små fotballspillere virker de fleste andre uanfektet av FN-flyet og landcruiserne fra diverse hjelpeorganisasjoner i enden av «rullebanen».
Flyktninghjelpens områdeansvarlig Minata Coulibaly ønsker velkommen. Bistandsaktuelt skal få henge på når hun, donorkoordinator Pauline Krawielicki og resten av teamet skal i felt for å sjekke at hjelpen den norske organisasjonen bidrar med, faktisk når fram til de som trenger den mest.
Men å jobbe her er fa
Gå til medietHele landsbyer er brent ned, kvinner voldtatt og barn rekruttert til væpnede grupper. Nå kniver minst tre ulike militsgrupper om makt - bare i dette ene distriktet.
Veien FN-arbeiderne kjører på er hovedfartsåre sørover i landet, men den ligner mest en kjerrevei fra et annet århundre. Bilen snirkler seg fram. Sola er på vei ned.
Så smeller det.
Dagen før sitter jeg i hagen til Hotel Ledger i hovedstaden Bangui med Flyktninghjelpens landdirektør. Sammen med den franske ambassaden og den internasjonale flyplassen, fungerer hotellet som «evakueringspunkt» for bistandsarbeidere om volden skulle eskalere.
Det er et merkelig sted: På vei inn til resepsjonen passerer vi seks tungt bevæpnede soldater bakpå en militær pick-up, og ved baren sitter tre godt sminkede lokale kvinner overfor det som kan være en libanesisk diamanthandler. Vi finner oss en stille krok.
- Den sentralafrikanske republikk er en failed state, sier David Manan.
Skjønt, helt alene er vi ikke her heller. Noen bord bortenfor sitter en gruppe dresskledde menn, kanskje økonomer fra Verdensbanken - og det er umulig ikke å legge merke til den russisktalende mannen som går hvileløst frem og tilbake langs bassenget.
Han snakker dempet i en satellitt-telefon og kunne lett hatt rollen som Janus, James Bonds motspiller i filmen
GoldenEye. Selv er Flyktninghjelpens landdirektør fra Elfenbenskysten.
- Som afrikaner er jeg sjokkert over forholdene her. Jeg har tidligere jobbet i DR Kongo, men der finnes det i hvert fall et håp. Her trengs det en Marshallplan, sier Manan.
Dette er landet der en dansk dokumentarfilmskaper kunne kjøpe seg et diplomatpass. Der Air France så vidt slipper av og henter passasjerer før de flyr videre. Den sentralafrikanske republikk har kun 16 bensinstasjoner - og ingen banker utenfor hovedstaden.
Kleptokrati, satt i system
I «Making sense of the Central African Republic» påpekes det at historien ikke har spilt på lag med det frodige landet midt i Afrika, at tiden etter frigjøringen ikke har gjort situasjonen bedre.
Tross rik natur, lever 7 av 10 sentralafrikanere fortsatt i dyp fattigdom. Ifølge boka må landets skiftende lederskap ta sin del av skylda. President Jean-Bédel Bokassa - som kuppet makten i 1966 - var en innovatør i å tilrane seg landets rikdommer, men også flere av dem som har hatt makten etter «keiseren» skal ha systematisert det å fylle egne lommer:
«Flere afrikanske land har lignende erfaringer etter kolonitiden, men man skal lete lenge for å finne noe som er sammenlignbart med Den sentralafrikanske republikk».
- Her finnes gull og diamanter, naturressurser som kunne bidratt til utvikling. I stedet er dette en humanitær krise som er minst like ille som den i Jemen eller i Syria. Det er vanskelig å finne et annet land der en så stor andel av befolkningen lever i en krisesituasjon, sier Manan.
I 2016 ble det avholdt valg, og en fredsavtale ble inngått mellom de største opprørsgruppene og regjeringen i februar i fjor. Men lite av det som står i avtalen har materialisert seg, og fortsatt kontrollerer regjeringen kun 30 prosent av landområdene.
13 000 FN-soldater forsøker å håndheve lov og orden, med vekslende hell.
For humanitære aktører betyr den spente situasjonen økte kostnader. Bensin må fraktes til felt, og dårlig infrastruktur sliter på bilparken. Det trengs vakthold og piggtrådgjerder og satellitt-telefoner. Flyktninghjelpens leder drifter en kompleks humanitær operasjon der alt, stort og smått, må dobbeltsjekkes og så sjekkes igjen. For hver hundrelapp organisasjonen bruker her, går 35 kroner til logistikk og sikkerhet. Og David Manan må holde tunga rett i munnen når han sender sine ansatte langt inn i militsgruppenes operasjonsområder.
- Når 70 prosent av landområdene er utenfor myndighetskontroll, er det umulig å jobbe uten å være i dialog med væpnede grupper. Noen steder er det faktisk disse grupperingene som er «styresmaktene». Vi må forklare dem hvorfor vi er i «deres område» og tydeliggjøre at vi er upartiske. Det handler om sikkerhet for våre ansatte - og for de vi er her for å hjelpe.
To okser, et godt liv
Dagen etter møtet med David Manan sitter jeg i et propellfly fra UN Humanitarian Air Service. Vi er på vei til Kaga Bandoro, midt inne i landet. Under oss ser vi urørt natur, og nesten helt siden flyet forlot Bangui har vi sett ut over det mektige grønne landskapet myndighetene ikke har kontroll over.
Vi vet at Nana-Grébizi-distriktet huser minst tre militsgrupper, at det er «risk level» fire av fem her, men ikke at det kun er få timer til en FN-bil skal bli angrepet der nede. Piloten legger kraftig over. Flyet går inn for landing, dunker i bakken og ruser bortover mellom strå-hyttene.
Vi har landet midt i en flyktningleir.
Langs den rødbrune landings-stripa står det tungt bevæpnede soldater med blå hjelmer. Bortsett fra en gjeng små fotballspillere virker de fleste andre uanfektet av FN-flyet og landcruiserne fra diverse hjelpeorganisasjoner i enden av «rullebanen».
Flyktninghjelpens områdeansvarlig Minata Coulibaly ønsker velkommen. Bistandsaktuelt skal få henge på når hun, donorkoordinator Pauline Krawielicki og resten av teamet skal i felt for å sjekke at hjelpen den norske organisasjonen bidrar med, faktisk når fram til de som trenger den mest.
Men å jobbe her er fa
