De gikk langsomt og med usikkert ganglag i parken som omkranset aldersboligen. Det var september og ennå varmt om dagen. Nå lå ettermiddagsskyggene lange og det var i ferd med å bli kjøligere. De gikk og ventet på kveldsmaten, som de fikk servert i den felles spisesalen. Annet å vente på var det egentlig ikke. Ja, unntatt døden, selvfølgelig. Men den kom nå til alle døgnets tider.
«Lettere å se under høstjakta,» sa Ronny ettertenksomt.
2
Anna, bestyreren av det private aldershjemmet «Skogens fred», fulgte de to aldrende mennene, Ferdinand Finsen og Ronny Tuen, med øynene der de gikk ustøtt rundt i parken. Hun var forresten ikke bare bestyrer. Hun eide aldershjemmet. Med andre ord: bortsett fra offentlige påbud, var hun suveren i sine avgjørelser. Og en av hennes suverene beslutninger, var at bare menn fikk plass hos henne. Hun visste at dette jo var blott til glede for alle andre, som hatet gamle menn i sine institusjoner: skittenferdige, late, sure, sexfikserte... you name it, som Anna pleide å si. Onde tunger hevdet at hun benyttet seg av de aldrende menns perverse gammelmannslyster. Anna, som var enke for annen gang og foretrakk gamle menn fremfor gamle kvinner som hun syntes alltid lengtet etter noe, lo godt av slikt. Akkurat nå fulgte hun Finsen og Tuen med øynene og smilte ved tanken på hvorledes sosiale forskjeller utjevnes med alderen, men ikke kroppsspråket.
3
«Harehund,» sa Finsen. «er ikke det den typen som ser ut som en rokokko pianokrakk?»
«Det kan man si,» svarte Ronny. «Deres begavelse springer ikke tydelig frem av deres bygning.»
Professor emeritus Ferdinand Finsen bøyde hodet litt mer frem enn det vanligvis var på den nokså så stive nakken, la det enda mer på skakke, og så nærmere på sin turkamerat. Ronny Tuen hadde flyttet inn for bare et par uker siden, mens Ferdinand Finsen hadde bodd der i vel tre måneder. Mens han altså b