Bedre Skole
18.03.2022
I en inkluderende skole bør mennesker med funksjonsnedsettelser også være synlige i lærebøkene. Likevel er denne gruppa svakt representert når man for eksempel sammenligner med etniske minoriteter. Et utvalg lærebokforfattere er blitt spurt om hvorfor det er slik.
Ifølge filosof og Holbergpris-vinner Julia Kristeva (2008) har ikke tidligere tiders negative og stigmatiserende holdninger til mennesker med funksjonsnedsettelser endret seg fundamentalt. Selv etter Salamancaerklæringen (UNESCO, 1994), FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (UNCRPD, 2006) og innføring av inkludering som et førende prinsipp i skole og samfunn ser vi stadig medieoppslag om at bevegelseshemmede ikke har tilgang til offentlige bygg og transport, butikker og kafeer. Det meldes også om store vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet for mennesker med fysiske og mentale funksjonsnedsettelser, og kanskje det verste; stygge eksempler på hat og mishagsytringer når noen med funksjonsnedsettelser eksponerer seg. Det skjedde da den kjente idrettsprofilen Birgit Skarstein, som er bevegelseshemmet, deltok i underholdningsprogrammet Skal vi danse på TV2. Et annet eksempel var da autismen ble brukt mot Greta Thunberg da hun begynte å engasjere seg i klimasaken. I skolesammenheng viser forskning at mennesker med funksjonsnedsettelser, som utgjør ca. 15 prosent av befolkningen (Verdens helseorganisasjon, 2011), er delvis fraværende i lærebøkene. Og der de er representert, er det ofte med negativt fortegn (Herrebrøden, Jensen & Andreassen, 2021). Det kan virke som om de ikke alltid er regnet med som en del av mangfoldet i samfunnet (Røthing, 2020), et mangfold som skolen ifølge læreplanverket skal reflektere. Vi vet at læreboka er styrende for undervisningen i norsk skole (Blikstad-Balas, 2014). Dermed er det grunn til å anta at en utelatelse i læreboka gjerne betyr utelatelse i undervisningen.
En historie om usynliggjøring og utestengelse
Kan det være at Kristeva har rett når hun hevder at mennesker med funksjonsnedsettelser utestenges og diskrimineres av andre og mer dyptliggende grunner enn andre minoritetsgrupper? Ifølge Kristeva handler dette om at funksjonshemning konfronterer oss med «angsten for vår egen sårbarhet, våre egne manglende evner og vår egen fysiske eller mentale død» (Kristeva-sitat i forordet til Kristeva, 2008). Rosemarie Garland Thomson (1997), som er fremtredende innenfor disability-studier, har interessante historiske betraktninger om hvordan samfunnet til ulike tider har forsøkt å hanskes med angsten for, eller «trusselen» fra, de som er ekstraordinære (les: mennesker med funksjonsnedsettelser), ved å fjerne eller usynliggjøre dem. Fram til middelalderen skjedde det rent bokstavelig ved å sette småbarn som ikke var ønsket, ut i skogen for å dø. Senere valgte man heller å gjemme dem bort på grunn av skam og fordommer. I begynnelsen av forrige århundre steriliserte man mennesker med mentale funksjonsnedsettelser slik at de ikke skulle føre dårlige arveanlegg videre. I etterkrigstiden ble de usynliggjort ved at man samlet dem i store sentralinstitusjoner, gjerne anlagt i god avstand fra øvrig bebyggelse. Der fikk de både sitt skole-, bo- og fritidstilbud. I dag er mennesker med funksjonsnedsettelser fysisk integrert og kanskje mer synlige i nærmiljøet og i mediene enn noen gang. Spørsmålet er likevel om den dokumenterte usynliggjøringen i en stor del av skolens lærebøker kan være en etterlevning av en vedvarende dyptliggende usikkerhet, og kanskje til og med mishag, i møte med mennesker som oppfattes som annerledes enn det som er «normalt»?
Usynliggjøring i dagens lærebøker
I en studie vi publiserte tidligere i år (Herrebrøden, Jensen & Andreassen, 2021; Jensen, Herrebrøden & Andreassen, 2021),1 fant vi at omtrent halvparten av 78 norske lærebøker for mellom- og ungdomstrinnet verken hadde bilder av eller tekster som kunne knyttes til funksjonsnedsettelser.2
Kun 21 beskrivelser av mennesker med en funksjonshemning ble funnet (Herrebrøden, Jensen & Andreassen, 2021). At det er lite om dette temaet i lærebøkene, fremgår også i flere internasjonale studier (Hodkinson, 2017; Martinez-Bello & Martinez-Bello, 2016). I forlengelsen av vårt funn undersøkte vi lærebokforfatternes egne forklaringer på denne mangelen. Undersøkelsen ble gjennomført som en enquête per e-post der 73 lærebokforfattere ble bedt om å svare på tre åpne spørsmål omkring dette temaet. Vi fikk inn svar fra 24 av dem. De representerte lærebøker fra 5. til 10. trinn i fagene norsk, KRLE, samfunnsfag og naturfag.
Ved hjelp av en induktiv forskningstilnærming med åpen koding (Nilssen, 2012) ble lærebokforfatternes forklaringer kategorisert i 5 grupper (parentesene angir hvor mange som oppga de ulike forklaringene):
1. Temaet funksjonsnedsettelser blir oversett av lærebokforfatterne. (9) 2. Mennesker med funksjonsnedsettelser er ikke eksplisitt nevnt i den nasjonale læreplanen. (9) 3. Det er vanskelig å finne gode tekster om funksjonsnedsettelse. (6) 4. Funksjonsnedsettelse blir ikke funnet å være et relevant tema for faget. (6) 5. Funksjonsnedsettelse blir oppfattet som et sensitivt eller vanskelig tema. (4)I resten av artikkelen vil vi reflektere over hver av disse forklaringer på bakgrunn a
Gå til medietEn historie om usynliggjøring og utestengelse
Kan det være at Kristeva har rett når hun hevder at mennesker med funksjonsnedsettelser utestenges og diskrimineres av andre og mer dyptliggende grunner enn andre minoritetsgrupper? Ifølge Kristeva handler dette om at funksjonshemning konfronterer oss med «angsten for vår egen sårbarhet, våre egne manglende evner og vår egen fysiske eller mentale død» (Kristeva-sitat i forordet til Kristeva, 2008). Rosemarie Garland Thomson (1997), som er fremtredende innenfor disability-studier, har interessante historiske betraktninger om hvordan samfunnet til ulike tider har forsøkt å hanskes med angsten for, eller «trusselen» fra, de som er ekstraordinære (les: mennesker med funksjonsnedsettelser), ved å fjerne eller usynliggjøre dem. Fram til middelalderen skjedde det rent bokstavelig ved å sette småbarn som ikke var ønsket, ut i skogen for å dø. Senere valgte man heller å gjemme dem bort på grunn av skam og fordommer. I begynnelsen av forrige århundre steriliserte man mennesker med mentale funksjonsnedsettelser slik at de ikke skulle føre dårlige arveanlegg videre. I etterkrigstiden ble de usynliggjort ved at man samlet dem i store sentralinstitusjoner, gjerne anlagt i god avstand fra øvrig bebyggelse. Der fikk de både sitt skole-, bo- og fritidstilbud. I dag er mennesker med funksjonsnedsettelser fysisk integrert og kanskje mer synlige i nærmiljøet og i mediene enn noen gang. Spørsmålet er likevel om den dokumenterte usynliggjøringen i en stor del av skolens lærebøker kan være en etterlevning av en vedvarende dyptliggende usikkerhet, og kanskje til og med mishag, i møte med mennesker som oppfattes som annerledes enn det som er «normalt»?
Usynliggjøring i dagens lærebøker
I en studie vi publiserte tidligere i år (Herrebrøden, Jensen & Andreassen, 2021; Jensen, Herrebrøden & Andreassen, 2021),1 fant vi at omtrent halvparten av 78 norske lærebøker for mellom- og ungdomstrinnet verken hadde bilder av eller tekster som kunne knyttes til funksjonsnedsettelser.2
Kun 21 beskrivelser av mennesker med en funksjonshemning ble funnet (Herrebrøden, Jensen & Andreassen, 2021). At det er lite om dette temaet i lærebøkene, fremgår også i flere internasjonale studier (Hodkinson, 2017; Martinez-Bello & Martinez-Bello, 2016). I forlengelsen av vårt funn undersøkte vi lærebokforfatternes egne forklaringer på denne mangelen. Undersøkelsen ble gjennomført som en enquête per e-post der 73 lærebokforfattere ble bedt om å svare på tre åpne spørsmål omkring dette temaet. Vi fikk inn svar fra 24 av dem. De representerte lærebøker fra 5. til 10. trinn i fagene norsk, KRLE, samfunnsfag og naturfag.
Ved hjelp av en induktiv forskningstilnærming med åpen koding (Nilssen, 2012) ble lærebokforfatternes forklaringer kategorisert i 5 grupper (parentesene angir hvor mange som oppga de ulike forklaringene):
1. Temaet funksjonsnedsettelser blir oversett av lærebokforfatterne. (9) 2. Mennesker med funksjonsnedsettelser er ikke eksplisitt nevnt i den nasjonale læreplanen. (9) 3. Det er vanskelig å finne gode tekster om funksjonsnedsettelse. (6) 4. Funksjonsnedsettelse blir ikke funnet å være et relevant tema for faget. (6) 5. Funksjonsnedsettelse blir oppfattet som et sensitivt eller vanskelig tema. (4)I resten av artikkelen vil vi reflektere over hver av disse forklaringer på bakgrunn a