Da vi vant Matomsorgsprisen i 2020 lå det noen utfordringer foran oss i og med at verden var stengt ned. Vi kunne ikke bruke pengene som fulgte med prisen til å feire med en bedre middag ute på restaurant. Ikke kunne vi lage hjemmefest, og vi kunne i hvert fall ikke bevege oss utenfor landets grenser. Heldigvis skal den som venter på noe godt før eller siden bli servert. Våren 2022 skulle det endelig bli mulig for to gode kokkemakkere fra Toten å legge ut på eventyr.
Hello yellow brick road
Det er ikke i så mange sammenhenger man føler at pandemien har bragt noe bra med seg, men for oss ble det faktisk et stort pluss å få 1,5 år til å planlegge reisen vår. Vi bestemte oss ganske tidlig for at vi ville til Italia. Særlig fordi vi hadde hørt om Albergo Etico og Tacabanda, som er et hotell og en restaurant hvor de ansatte er psykisk utviklingshemmede. Granly er et hjem for mennesker med den samme typen utfordringer, og mange av beboerne våre arbeider hos oss på kjøkkenet. Her så vi med andre ord stort potensiale for å lære! Vi kom etter hvert i kontakt med Caroline Schøning, en norsk kokk og reiseleder som har bodd de siste 40 årene i Italia. Hun skulle bli en uvurderlig brikke for oss, både når det gjaldt språk, logistikk, faglig relevans og å finne de autentiske spisestedene. Hun tok oss også med til sitt eget kjøkken for kursing i italiensk kokkekunst, og ikke minst hjalp hun oss med å finne alle de varme menneskene vi skulle få inspirerende samtaler med.
Vi ble tatt hjertelig imot på flyplassen i Torino, ettermiddagen den 28. april. Allerede under bilturen inn til byen ble vi traktert med velkomstrødvin og delikate små smakebiter fra det italienske kjøkken. Vinen og velkomstfrasene skvatt rundt i bilen, mens både vi og trafikken for øvrig suste av gårde over italiensk brostein av den typen du virkelig legger merke til. Det var klinkende klart at her hadde vi mye som skulle rekkes over, og vi skjønte at vi hadde valgt riktig reiseleder.
The wizard of Oz
Etter en heseblesende innsjekk på hotellet var vi litt sent ute til vårt første faglige møte. Luca Marin, er en intenst engasjerende person, som trollbandt oss med sin fortelling fra første sekund. Han er kokk, og driver av en gavebutikk, bar, kafeteria, restaurant og lesesal for studier. Stedet heter Magazzini Oz og ansetter vanskeligstilt ungdom, med det mål for øyet å gjøre dem selvstendige og i stand til å være den hjørnesteinen for familien sin som familien ikke klarte å være for dem.
Magazzini Oz har en meny, med småretter som inspireres av alle verdenshjørner. Vi ble blant annet servert hjemmegravet laks. Etterpå fulgte en grundig innføring i fremgangsmetode, og det var tydelig at oppgaven hadde blitt tatt på dypeste alvor. Om retten var spesialkomponert i anledning besøket fra Norge vites ikke, men godt var det, og kanskje noe friskere enn den versjonen vi er vant til hjemmefra.
På matmarked i Torino
Neste dag startet litt roligere, med frokost på en parkbenk. Vi nøt fuglekvitter blandet med lydene av den våknende storbyen, og var allerede i gang med å smake på spennende mat. Frokosten hadde vi plukket med oss fra bakeriet, slakteren og fiskebutikken vi støtte på langs de par hundre meterne mellom hotellet og parken. Gudene vet når de hadde begynt sin morgen, for her bugnet det allerede med lekre
