De fleste afrikanske lands politiske historie kan fortelles gjennom en ganske lik dramaturgi - kolonialisering, selvstendighet, utvikling av autokratier, demokratisering i 1990-åra, og ny økonomisk giv etter årtusenskiftet. Det kan fort skape inntrykk av at historiene er like. Men hver av disse epokene utfoldet seg ganske forskjellig i ulike land, noe som har skapt vesensforskjellig politisk dynamikk selv i ellers ganske like land.
Dette er kjernen i Asbjørn Eidhammers metode. Boka Malawi: A place apart handler om Malawi i dag, men analysen starter før kolonitiden. Derfra sveiper den over de lange linjer før en detaljert analyse av nåtiden, hvor fortid er relevant. Det gir både en mer presis politisk analyse og en mye mer lesverdig bok enn hva som er vanlig i mange vestlige observatørers analyse av afrikansk politikk. Lett karikert kan vi si at andre analyser ofte bygger på en implisitt sammenligning av en afrikansk stat med en forhåndsgitt modell: Akademikere sammenligner med Max Webers idealstat, bistandsfolk med givernes politiske prioriteringer og styresettpreferanser, og de vier ofte mer oppmerksomhet til landets avvik fra idealene enn til hva som faktisk skjer i landets politikk.
Med historien som referanse kommer de malawiske politiske særtrekk godt fram, men også noen av de mer typiske sidene ved afrikansk politisk historie som er verdt å minne om ettersom kontinentet har rykte på seg for å være ganske voldsomt. Vi husker jo best de mer spektakulære utslagene av hver epoke i afrikansk historie: Kolonitiden assosieres med Kongo, frigjøringen med frigjøringskriger og enkelte voldelige etterspill, diktaturtiden med Idi Amin, og 90-tallet med Rwanda eller Somalias sammenbrudd. Da blir det fort slik at vi tenker på hver av disse epokene som noe voldsomt, men i virkeligheten gikk de ofte ganske fredelig for seg i mange afrikanske land.
Slik sett er Malawi typisk for afrikansk politikk ved sin
