Det er 30 år siden en mann sprengte sin røde Mitsubishi L300 varebil, som han selv satt i, på Lierskogen pukkverk. Eksplosjonen var så voldsom at gjenstander veltet fra hyller i leiligheter over en kilometer unna. Dagbladet skrev dagen etterpå at kraften fikk «tykke bjelker på asfaltsiloen på pukkverket til å knekke som fyrstikker».
Bare noen meter fra bilbomben var lensmannsbetjentene Rune Hunshamar og Roy Arne Steen.
Steen hadde gått ut av politikollegaens bil da eksplosjonen traff med full styrke. Hunshamar satt i Volvoen og skulle akkurat til å hente håndjern da det smalt. Roy Arne Steen omkom denne dagen. Han ble bare 27 år. Rune Hunshamar overlevde.
I snart 29 år har han holdt foredrag om det som skjedde, både i og utenfor etaten. For erfaringene han gjorde seg i etterkant av hendelsen, vil han ikke at noen andre skal oppleve.
Det sprengte huset
Det hele startet ved 05.30-tiden morgenen 25. mars 1991. Et hus under oppføring sprenges i fillebiter på Lierskogen i Buskerud, av en 54 år gammel mann. Mannen har gått personlig konkurs og har store alkoholproblemer. Han drev i mange år et maskinfirma, men alt av maskiner ble tatt fra ham da han ble slått konkurs. Tomta hvor han skulle bygge hus ble solgt mot hans vilje av namsmannen, og nye eiere hadde begynt å bygge.
Nå var de nye eiernes hus, på hans gamle tomt, sprengt.
- Jeg hadde også tatt 54-åringen for promillekjøring to ganger i løpet av et døgn fjorten dager før. Jeg tror nok det meste raknet for ham, og han sprengte huset i filler, forteller Hunshamar.
- Han hadde peiling på eksplosjoner, og hadde jobbet med sprengningsarbeider. Det er bebyggelse på tre sider av huset, og et stort område bak. Mesteparten av sprengningen blåste ut mot området hvor det ikke var noen annen bebyggelse. Han skånet de andre husene som stod ved siden av, forklarer han.
En rekke politipatruljer rykker ut for å lete etter den 54 år gamle mannen, men varebilen er ikke å få øye på noe sted. Selv den dag i dag synes Hunshamar det er hardt å se en slik bil. Da kommer bildene i hodet tilbake, kroppen reagerer momentant. Heldigvis begynner bilmodellen å bli så gammel at det ikke er så ofte han ser dem lenger.
Bilen og 54-åringen er fortsatt ikke funnet når Hunshamar og makkeren Roy Arne Steen kommer på vakt denne dagen. Men like før klokken 08.30 blir de kalt opp på politiradioen. Varebilen er observert på Lierskogen pukkverk, og de får beskjed om å kjøre dit.
På denne tiden var det vanlig at politifolk i lensmannsetaten kjørte sine egne private biler, og siden Steens bil var parkert inne denne dagen, kjørte de Hunshamars Volvo.
- At jeg blir sjåfør er en av flere tilfeldigheter som gjør at jeg lever og ikke Roy Arne, forteller Hunshamar.
Håndjernene
De er like i nærheten av pukkverket når de får oppkallet, og er der kort tid etter. Vaktmannen kommer ut, peker opp mot en høyde inne på området og sier «Han står der oppe». Det er mye trafikk på pukkverket, og Hunshamar og Steen bestemmer seg for å kjøre opp til ham, for å unngå at andre roter seg opp til mannen.
- Vi kjente ham som en ganske harmløs kar, så vi kjørte oppover mot ham. Idet vi er på vei oppover spør jeg Roy Arne, «Skal jeg rett fram eller til høyre?» «Du skal rett fram», sier han. Det er siste gang jeg veksler et ord med ham, forteller Hunshamar.
Veien går oppover og gjør en 180 graders sving inn på et lukket område. På sidene ruver fire-fem meter høye grushauger. I snøen er det hjulspor hvor 54-åringen har kjør frem og tilbake på morgenen.
Hunshamar møter blikket hans gjennom bilrutene. Sakte kjører han i 54-åringens hjulspor, i gangfart. Samtidig griper Steen mikrofonen og melder til lensmannskontoret i Lier at de har funnet bilen og at en mann sitter bak rattet. Så gir han beskjed om at de går av nett.
Samtidig, mens han kjører sakte fremover dukker en tanke opp i Hunshamars hode; «Nå er det langt nok». Han stopper bilen 10-15 meter unna 54-åringens varebil.
Steen går ut av bilen, mens Hunshamar slår av tenningen. Når Steen var i sivil, som de var begge to denne dagen, pleide han å ha et håndjernsett i bukselinningen, med den ene ringen nedi og den andre utenpå. Men Hunshamar hadde ikke sett noen håndjern der denne dagen, og tenkte derfor at han skulle ta det med.
- Jeg lener meg over mot hanskerommet på passasjersiden, og har hånda inne i hanskerommet når det kommer en vanvittig eksplosjon. Det var som en varm, kraftig hånd som fiket til meg så jeg ble kastet rundt som en filledukke inne i bilen. Så hører jeg en voldsom piping, forteller Hunshamar.
- Jeg blir liggende nesten i fosterstilling over girspaken og over mot setet hvor Roy Arne har sittet, mens det piper og lukter sterkt dynamitt, sier politimannen.
«Kom igjen, Ellen trenger deg»
Med en sterk piping i ørene setter han seg opp og skal til å se ut av frontruta. Men den er helt pulverisert. Snøen rundt ham er ikke lenger hvit, men har nå blitt gråsvart av sot. Hunshamar gnir seg i øynene og oppdager at han har en flenge i panna. Det er den eneste sårskaden han har, men det blør en del når man får kutt i ansiktet.
Han griper mikrofonen og sender en melding gjennom sambandet, om at det h
