Politiforum
15.12.2023
I åtte år er hundeførerne makkere. Sammen løser de alt fra hverdagslige til krevende oppdrag med hver sin hund. Så blir de tvunget til å løse et oppdrag ingen kunne forutse, og denne gangen hver for seg.
Nå har jeg faen meg drept han!» roper Petter (51) til politikollegaen, idet lyden fra tre skudd legger seg. Frostrøyken blander seg med eksos og danner et slør i vinterkulda. Det er romjula i 2018, og tre politipatruljer er sendt for å stoppe en mann under en biljakt på Skåla i Molde. Nå gir den rusede føreren gass mot en sivil politibil på stedet.
Julefreden avbrytes idet mannen krasjer inn i den. Det blå lyset fra taket på politibilen kutter frostrøyken i to. Politiet ber om bevæpning. Så er føreren av bilen i ferd med å kjøre inn i politibilen der Petter og makker Robert Sørflaten (53) sitter. Petter er utpekt som innsatsleder. Han tenker han kommer til å dø av sammenstøtet idet lysene fra frontlyktene på bilen med den rusede føreren er på vei mot dem. Så sier Robert: «du må skyte». I rask rekkefølge fyrer Petter av fire skudd mot bilens frontrute. Han er sikker på at han har tatt livet av sjåføren, men bilen kjører videre.
Da skyter Robert to nye skudd som treffer bilen. Det ene skuddet som er avfyrt treffer radiatoren under panseret, noe som får bilen til å stoppe av overoppheting. Petter slipper løs politihunden Doffen som går rett på føreren. Halv fire på natta er det over, og ingen blir skadet i dramatikken. Da Petter melder inn til operasjonssentralen om siste status, kaster han et blikk bort på Robert. I alt adrenalinet var det fint å få en bekreftelse på at han husket rett. Sammen kunne de løse alle slags oppdrag med hjelp av bikkjene. Kommunikasjonen satt i blikkene, de visste begge hva den andre tenkte. Men en dag er det noe som ikke stemmer. Pusten til Robert hadde blitt så tung, og det ble bare verre.
EN JÆVLIG BRA MATCH
Hytta på Batnfjordsøra i Gjemnes kommune ligger idyllisk til, med trær og fjelltopper som nærmeste nabo. Høsten har begynt å farge landskapet lysebrunt, men sola varmer godt dagen Politiforum kommer på besøk. Snart er det vinter.
? Doffen tålte ikke trynet til Luger i starten, sier Petter, idet en schæfer smetter frem bak ett av to hundebur i bagasjerommet på politibilen.
Luka rekker ikke åpnes ordentlig før Doffen begynner å pipe ivrig. Han er grå i barten nå. Gjennom små runde luftehull kan man skimte en grov brun pels og to tente øyne. Petter har vært hundefører i omtrent 25 år. Da det gikk opp for han og familien hvor tidkrevende det var å få den første hunden godkjent, var det klar beskjed fra kona:
? Dette blir den første og siste hunden din! husker Petter hun sa.
? Men 20 år senere, så ser du hvordan det har gått, sier han med latter i stemmen.
Hundeføreren er født og oppvokst på Flisa, en landsby langt inne i Hedmarkens skoger. Dialekta hans har blitt delvis vaska ut av nordmørernes typiske tonefall. Noen sier han høres ut som en jojo når han snakker. På slutten av 90-tallet fikk kjærligheten han til å flytte hit og jobbe ved Molde politistasjon.
Dørene til hundeburene åpnes, og Doffen og hans kompanjong Luger smetter ut. Energien dirrer i kroppen, den rosa tunga damper ut av munnen. Petter roper - og plutselig er det som noen trykker på en knapp. De to hundene løper mot han. En godbit flyr gjennom lufta. Den rekker knapt falle i bakken før Luger snapper til. Luger slipper ikke ansiktet til Petter av synet, ikke for noen slags distraksjon. Luger lyder Petter nå, nå er det han som er matfar og sjef. Men slik har det ikke alltid vært.
Bikkjene får seg en pause i bilen, for nå er kaffen klar. Ut av døra kommer det siste medlemmet av flokken, Robert, en vaskeekte moldenser. Da han ble pappa for første gang, besteg han 87 fjelltopper etter hverandre, det såkalte Moldepanoramaet. Han er ingen kontormann. Hundeføreren drakk kaffe allerede som trettenåring, og fikk rifle til konfirmasjon. De som kjenner han best, sier Robert kunne bodd ute i et telt helt alene. Petter kaller kollegaen en villmann. Kunnskapen om hvordan å ta vare på seg selv ute i vær og vind, kom godt med da Robert ble hundefører. Den strengeste vinterkulda kunne ikke stoppe hundeførerne i å lete etter varme kropper begravd av snø, når snøskredet hadde inntruffet. Moldes natur lokker årlig til seg turister fra inn- og utland, og ikke sjeldent går det et snøskred.
I åtte år kjørte Petter og Robert sammen i politipatrulje i Moldes gater. Etter hvert ble de så samkjørte at ingen av dem trengte å si noe. Petter med Doffen. Robert med Luger.
? Det bare gikk så jævlig på skinner, husker Petter.
? Man blir som et gammelt ektepar, legger han til.
Robert nikker og trekker på smilebåndet, mens han heller svart kaffe i en kopp. En periode forsøkte han å slutte å snuse. Da ble det handlet inn mye kjeks og sjokolade. De tilbragte timevis av tid sammen, både på jobb, men også privat. At begge hadde hunder som måtte trenes, var en fordel. Å være hundefører er en livsstil, og kan være svært tidkrevende.
? Vi var latterlig samkjørte og hadde helt like rutiner. Enten hadde Robert kjøpt inn bananer, kaffe og proteinbar, eller jeg. I en periode spiste vi bare vegetar, andre ganger lagde vi bare god mat. Det gikk ufattelig mye i laks og ris en stund, sier Petter.
Robert mener han har lært det meste om hundeføring av makkeren Petter. De er enige om at de utfyller hverandre både faglig og sosialt. Det er grunnen til at de, som de sier, er en «jævlig god match».
? Petter er veldig flink og faglig dyktig med hund. Han er solid under oppdrag og holder seg rolig. Er veldig kunnskapsrik i forhold til oppdragsløsning, forteller Robert.
Selv begynte han med hund en del år senere enn politikollegaen. De kjente hverandre godt før de begynte som makkere, politistasjonen på Molde er tross alt ikke New York. Men da Robert søkte på en stilling som hundefører innen na
Gå til medietJulefreden avbrytes idet mannen krasjer inn i den. Det blå lyset fra taket på politibilen kutter frostrøyken i to. Politiet ber om bevæpning. Så er føreren av bilen i ferd med å kjøre inn i politibilen der Petter og makker Robert Sørflaten (53) sitter. Petter er utpekt som innsatsleder. Han tenker han kommer til å dø av sammenstøtet idet lysene fra frontlyktene på bilen med den rusede føreren er på vei mot dem. Så sier Robert: «du må skyte». I rask rekkefølge fyrer Petter av fire skudd mot bilens frontrute. Han er sikker på at han har tatt livet av sjåføren, men bilen kjører videre.
Da skyter Robert to nye skudd som treffer bilen. Det ene skuddet som er avfyrt treffer radiatoren under panseret, noe som får bilen til å stoppe av overoppheting. Petter slipper løs politihunden Doffen som går rett på føreren. Halv fire på natta er det over, og ingen blir skadet i dramatikken. Da Petter melder inn til operasjonssentralen om siste status, kaster han et blikk bort på Robert. I alt adrenalinet var det fint å få en bekreftelse på at han husket rett. Sammen kunne de løse alle slags oppdrag med hjelp av bikkjene. Kommunikasjonen satt i blikkene, de visste begge hva den andre tenkte. Men en dag er det noe som ikke stemmer. Pusten til Robert hadde blitt så tung, og det ble bare verre.
EN JÆVLIG BRA MATCH
Hytta på Batnfjordsøra i Gjemnes kommune ligger idyllisk til, med trær og fjelltopper som nærmeste nabo. Høsten har begynt å farge landskapet lysebrunt, men sola varmer godt dagen Politiforum kommer på besøk. Snart er det vinter.
? Doffen tålte ikke trynet til Luger i starten, sier Petter, idet en schæfer smetter frem bak ett av to hundebur i bagasjerommet på politibilen.
Luka rekker ikke åpnes ordentlig før Doffen begynner å pipe ivrig. Han er grå i barten nå. Gjennom små runde luftehull kan man skimte en grov brun pels og to tente øyne. Petter har vært hundefører i omtrent 25 år. Da det gikk opp for han og familien hvor tidkrevende det var å få den første hunden godkjent, var det klar beskjed fra kona:
? Dette blir den første og siste hunden din! husker Petter hun sa.
? Men 20 år senere, så ser du hvordan det har gått, sier han med latter i stemmen.
Hundeføreren er født og oppvokst på Flisa, en landsby langt inne i Hedmarkens skoger. Dialekta hans har blitt delvis vaska ut av nordmørernes typiske tonefall. Noen sier han høres ut som en jojo når han snakker. På slutten av 90-tallet fikk kjærligheten han til å flytte hit og jobbe ved Molde politistasjon.
Dørene til hundeburene åpnes, og Doffen og hans kompanjong Luger smetter ut. Energien dirrer i kroppen, den rosa tunga damper ut av munnen. Petter roper - og plutselig er det som noen trykker på en knapp. De to hundene løper mot han. En godbit flyr gjennom lufta. Den rekker knapt falle i bakken før Luger snapper til. Luger slipper ikke ansiktet til Petter av synet, ikke for noen slags distraksjon. Luger lyder Petter nå, nå er det han som er matfar og sjef. Men slik har det ikke alltid vært.
Bikkjene får seg en pause i bilen, for nå er kaffen klar. Ut av døra kommer det siste medlemmet av flokken, Robert, en vaskeekte moldenser. Da han ble pappa for første gang, besteg han 87 fjelltopper etter hverandre, det såkalte Moldepanoramaet. Han er ingen kontormann. Hundeføreren drakk kaffe allerede som trettenåring, og fikk rifle til konfirmasjon. De som kjenner han best, sier Robert kunne bodd ute i et telt helt alene. Petter kaller kollegaen en villmann. Kunnskapen om hvordan å ta vare på seg selv ute i vær og vind, kom godt med da Robert ble hundefører. Den strengeste vinterkulda kunne ikke stoppe hundeførerne i å lete etter varme kropper begravd av snø, når snøskredet hadde inntruffet. Moldes natur lokker årlig til seg turister fra inn- og utland, og ikke sjeldent går det et snøskred.
I åtte år kjørte Petter og Robert sammen i politipatrulje i Moldes gater. Etter hvert ble de så samkjørte at ingen av dem trengte å si noe. Petter med Doffen. Robert med Luger.
? Det bare gikk så jævlig på skinner, husker Petter.
? Man blir som et gammelt ektepar, legger han til.
Robert nikker og trekker på smilebåndet, mens han heller svart kaffe i en kopp. En periode forsøkte han å slutte å snuse. Da ble det handlet inn mye kjeks og sjokolade. De tilbragte timevis av tid sammen, både på jobb, men også privat. At begge hadde hunder som måtte trenes, var en fordel. Å være hundefører er en livsstil, og kan være svært tidkrevende.
? Vi var latterlig samkjørte og hadde helt like rutiner. Enten hadde Robert kjøpt inn bananer, kaffe og proteinbar, eller jeg. I en periode spiste vi bare vegetar, andre ganger lagde vi bare god mat. Det gikk ufattelig mye i laks og ris en stund, sier Petter.
Robert mener han har lært det meste om hundeføring av makkeren Petter. De er enige om at de utfyller hverandre både faglig og sosialt. Det er grunnen til at de, som de sier, er en «jævlig god match».
? Petter er veldig flink og faglig dyktig med hund. Han er solid under oppdrag og holder seg rolig. Er veldig kunnskapsrik i forhold til oppdragsløsning, forteller Robert.
Selv begynte han med hund en del år senere enn politikollegaen. De kjente hverandre godt før de begynte som makkere, politistasjonen på Molde er tross alt ikke New York. Men da Robert søkte på en stilling som hundefører innen na
