Kan vi egentlig oppleve tonene som melodi eller må vi tenke og huske - aktivt eller passivt - for å få dem til å fremstå som en helhet?
Og hva er det egentlig i en rekkefølge av toner som gjør at vi ikke ser dem som punkter i tid, men som en gest, som en form i seg?
Forsinket lansering
Dette er et vanlig spørsmål som musikkfilosofi fra slutten av 1800-tallet har beskjeftiget seg med, og det er et spørsmål som musikkforskeren Erling E. Guldbrandsen løfter frem i boken Musikkfilosofiske tekster. Tanker om musikk - og språk, tolkning, erfaring, tid, klang, stillhet m.m.
Boken ble egentlig utgitt på tampen av 2020, men ble forbigått i stillhet. Heldigvis er den blitt re-aktualisert ved at lanseringsarrangementet fant sted rett før jul.
Med ett unntak består boken i fagfellevurderte tekster, dvs. tekster kritisk vurdert av andre eksperter innenfor faget kritisk før publisering. Boken er derfor ikke nødvendigvis ment for et bredt publikum, men for å bidra til musikkfilosofifagets utvikling.
Likevel, spørsmålene kan være så interessante at det kan være verd å prøve seg på noen artikler, selv om man er en musikkelsker uten spesiell fagkunnskap. Boken er dessuten utgitt med såkalt «åpen tilgang» (open access), som betyr at den er gratis å laste ned.
Hvilke spørsmål møter vi så i musikkfilosofiboken, og i musikkfilosofien generelt?
Musikkens vesen
Skal vi snakke om musikkfilosofi er det jo betimelig å spørre hva «musikk» er for noe.
I sitt kapitel om «Musikkverkets eksistens», lest gjennom polske Roman Ingardens musikkfilosofi, sier Erlend Hovland at «Musikkverkets ontologi, det vil si spørsmålet om dets væren eller eksistens, var i perioden 1970-2010 det viktigste temaet innen den angloamerikanske musikkfilosofien.»
De to store på dette feltet er Peter Kivy og Jerrold Levinson, og de er neppe særlig kjente utenfor musikkfilosofiens smale fagfelt. Kivy og Levinson landet på hver sin forståelse av musikkverk som en platonsk idé.
De platonske ideene er idealer om hvordan ting er, uansett det er en stol eller et musikkverk. Men de er også uoppnåelige. Stolen du sitter på er bare et eksempel på den ideelle stolen. Det finnes ikke én stol som rommer det endelige begrepet «stol».
Ideene er også evige, og ser man musikkverk som platonske ideer kan man se på komponistens virksomhet som en oppdagelse. Like mye som komponisten skaper noe nytt er det sånn at komponisten oppdager en form eller et verk som alltid har funnets der.
