I denne fagartikkelen presenterer jeg hovedbudskapet fra masteroppgaven min i helsefaglig utviklingsarbeid. Jeg intervjuet sju behandlere i psykisk helsevern om deres erfaringer med magefølelser under selvmordsrisikovurderinger. Informantene beskrev magefølelser som viktige under vurderingsprosessen fordi dagens retningslinjer for selvmordsrisikovurdering har lav treffsikkerhet.
Sykepleiere jobber i dag som behandlere i psykisk helsevern, både i voksenpsykiatriske poliklinikker og ambulante akutteam. En viktig del av ansvarsområdet deres er å gjennomføre selvmordsrisikovurderinger.
En selvmordsrisikovurdering er den formelle vurderingen av risikoen for at en pasient vil ta livet sitt, i en gitt tidsperiode, i en gitt situasjon. Vurderingsprosessen er en av de mest komplekse vurderingene dagens klinikere blir satt til å gjøre (2).
Dagens retningslinjer for selvmordsrisikovurdering har fått mye kritikk.
Informasjonen som skal innhentes når behandlere gjør en selvmordsrisikovurdering, kommer frem av de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (2).
Dagens retningslinjer for selvmordsrisikovurdering har fått mye kritikk for å være et tiltak vi gjør for å holde ryggen fri - og ikke et tiltak som faktisk fanger opp de som er selvmordsnære (3).
Kritikken skyldes delvis at de nasjonale retningslinjene er 15 år gamle, og at 31 av 34 anbefalinger er basert på manglende dokumentasjon (2). Internasjonal forskning viser at dagens verktøy for selvmordsrisikovurderinger har tre prosent treffsikkerhet (4).
Sju behandlere ble intervjuet
Tre kvalitative studier som har undersøkt psykiatriske sykepleieres erfaringer med selvmordsrisikovurderinger, viser at den lave treffsikkerheten har ført til at de i stor grad må lene seg på egne magefølelser (5-7). Jeg fant ingen studier som har undersøkt magefølelsenes manifestasjoner og opphav.
Jeg gjennomførte derfor en kvalitativ studie hvor jeg intervjuet sju behandlere som hadde mellom 7-20 års erfaring med selvmordsrisikovurderinger. Informantene var fra begge kjønn og representerte profesjonene sykepleier, ergoterapeut, psykolog og psykiater.
Ettersom magefølelser er vanskelig å artikulere, valgte jeg å gjennomføre intervjuene ved hjelp av bilder. Før intervjuene fikk informantene utlevert en bildeoppgave hvor de ble bedt om å tenke tilbake på et pasientmøte hvor de hadde erfart magefølelser. Til intervjuene tok de med bilder som kunne illustrere pasientmøtet.
Informantene hadde liten tillit til dagens verktøy
Alle informantene hadde liten tillit til dagens verktøy for selvmordsrisikovurderinger. De b
