- Ja, dette er et godt bistandsprogram.
Petter Stigset i Norad er krystallklar når han blir bedt om å oppsummere det norske bistandsprogrammet han har ledet de siste syv årene.
- Det å ikke gi penger, men å bygge kompetanse, er en fornuftig måte å bidra til utviklingen i et land på.
- Men bør man drive med oljebistand i 2018?
- Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om man bør drive med olje lenger, om det er bærekraftig? Men oljen i disse landene blir utvunnet om vi bistår eller ei. Om vi ikke bidrar, vil det sannsynligvis bety at de vil utvinne sin olje på en dårligere måte, og at en større del av inntektene vil tilfalle internasjonale selskaper.
Det ville bety at færre i befolkningen får del i kaka fra oljeinntektene, mener Stigset.
- Det kan heller ikke være vår rolle å be andre land om å ikke utnytte sine naturressurser når vi selv er blitt rike på våre. Om noen spør meg hvem som bør få selge den siste kubikkfoten gass i et nesten karbonfritt marked; om det bør være eksempelvis Mosambik eller Norge, er svaret soleklart:
- Det kan ikke være Norge, sier Stigset.
Målet er fattigdomsreduksjon
Olje for utvikling (Ofu) hadde i fjor et totalbudsjett på vel 217 millioner kroner, og bistår nå 14 samarbeidsland for at deres olje- og gassressurser skal kunne fremme bærekraftig økonomisk vekst og velferd. Blant samarbeidslandene er Ghana, Somalia, Angola - og i disse dager går en fem år lang «kartleggingsfase» over i et fullt samarbeidsprogram med Myanmar.
Men, som i Angola, bidrar oljeinntektene ikke alltid til velferd for befolkningen, og mange utviklingsland er fanget i det noen vil omtale som en «ressursforbannelse» - der inntekter fra naturressurser kun tilfaller noen få, ofte eliten.
- Det er et trist faktum at den økonomiske utviklingen i land med store oljeressurser i gjennomsnitt er dårligere enn i land uten olje, sier Ofu-sjefen.
Han
