Jeg har vitner på det her, menn som var til stede, og som så mitt og jarlens handtak og hørte ord og eder og hele avtalen som jarlen gjorde med meg.
I vikingtiden og utover i middelalderen var det vanlig å ta hverandre i hånden når man inngikk avtaler, forteller professor i historie ved Universitetet i Oslo, Jon Vidar Sigurdsson til
Han er ekspert på islandsk og norsk kulturhistorie fra 800 til 1400.
Jon Vidar Sigurdsson er professor i historie ved Universitetet i Oslo. (Foto: Universitetet i Oslo) Håndtrykket - handarband eller handsal, omtales i gamle norske og islandske lover. Små og store avtaler, fra giftermål og eiendomskjøp til salg av råvarer, ble signert med håndtrykk som var svært forpliktende. - Avtaler skulle inngås i full offentlighet med mange vitner til stede, og hvis man ikke overholdt avtalen, mistet man ære. Det var noe av det verste man kunne gjøre i dette samfunnet, sier Sigurdsson. Selv om håndtrykket ikke er like juridisk bindende i dag, er det fremdeles et sterkt symbol. Hvorfor ble håndtrykket så viktig?
Skriftløst samfunn
- Samfunnet i vikingtiden var et muntlig samfunn, og avtaler ble ikke inngått skriftlig som nå, sier Sigurdsson.
Med noen unntak var det bøndene og andre maktpersoner som kunne inngå avtaler. Og et håndtrykk som alle kunne se, var et avgjørende ledd i å formalisere avtalen.
- Det fantes ingen private avtaleinngåelser. Man levde sitt liv på en ganske stor scene, i hvert fall hvis man var