Likevel skal det tydeligvis mer til enn Fastvold, for ikke å si mine og andres bøker og bloggposter, for å motvirke troen på disse mytene.
I følge forskningssenteret Pew tror fire av ti i Norge fortsatt at religion må være i strid med vitenskapen - og 69% av de som ikke regner seg som «religiøse». Har man en naturlig forklaring på noe, er Gud og all religion overflødig.
Dermed var det med stor forventning jeg begynte å lese andre artikkel om humanismens moderne tenkere: Darwins farlige idé. Her skulle Fastvold få boltre seg med mytene også på dette feltet. Her skulle vanetenkingen utfordres.
Nå skulle Dawkins og andre enøyde få evolvert dybdesyn.
Det gikk ikke helt slik. Forventningen begynte å briste allerede i den innledende påstanden om at:
«De største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for - som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske.»
Ikke bare fordi det mer presist var Kepler (med ellipsene) og Newton (med matematikken) som sørget for gjennombruddet for at solen var i sentrum, og det som ble sklitaklet ikke så mye var «det kristne verdensbildet» som antikkens astronomi. Kilene som underminerte kristen tro ble i stedet slått inn i kjølvannet av 30-årskrigen og politiske revolusjoner i århundrene etter, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland.
Ateismen har tykkere politiske røtter enn astronomiske.
Modernitetens behov for ikoner.
Troen på at «Kopernikus og Galilei» spilte noen avgjørende rolle, er uansett mytedannelse fra 1800-tallet. I likhet med mange fremstillinger av Darwin handler det mer om modernitetens behov for ikoner, enn om historieforskning
