Bedre Skole
16.09.2016
Kunstdidaktisk praksis i skolesammenheng bør undersøkes og utvikles, slik at elevene kan få enda mer ut av møtet med aktive kunstnere. Et eksempel viser hvordan kunstnere og lærere kan samarbeide om alternative måter å la elever møte samtidskunst på.
Når elever møter samtidskunst, så ønsker vi gjerne at elevene skal få mulighet til å vise seg fram og uttrykke seg som menneske.1 Det kunstnerdrevne Tenthaus Oslo, som samarbeider med grunnskoleavdelingen for minoritetsspråklige elever ved Hersleb videregående skole, er et alternativ til mer tradisjonelle former for kunst- og formidlingsmøter.
I antologien Kunstpedagogikk og kunnskapsformidling peker Bjørn Rasmussen på hvordan møtet mellom kunst og pedagogikk i mange sammenhenger preges av motsetninger. Kløften mellom pedagogikken og kunsten er, ifølge forfatteren, symptomatisk for hvordan fagfeltene er organisert (Rasmussen, 2013). Sektorene er preget av sterk institusjonsstyring og motstridende interesser som hindrer tilnærminger med rom for at kunstdidaktisk praksis og pedagogikk kan nærme seg hverandre på fruktbare måter. Det handler blant annet om hvordan man definerer kunnskapen som dannes i estetiske prosesser og hvilken betydning den tillegges i de ulike sektorene.
Gjennomsnittseleven i norsk skole møter kunst og kunstnere hovedsakelig i tre sammenhenger: 1) de har kunst og håndverk to timer hver fredag ettermiddag med lærere som ofte ikke har mer utdannelse innen feltet enn fra grunnskolen2, 2) de besøker en kunstutstilling på et lokalt museum et par ganger i løpet av grunnskoleopplæringen der de muligens får delta i en verkstedsbasert aktivitet etter formidlerens omvisning3 eller 3) de møter profesjonelle kunstnere gjennom Den Kulturelle Skolesekken (DKS), der oppleggene i stor grad er opplevelsesbaserte og preget av monologisk formidling4. I de to sistnevnte fokuseres det oftere på å lære om kunst enn gjennom og i kunst.
Med denne noe forenklede situasjonsbeskrivelsen som bakteppe, spør jeg om rammebetingelsene Tenthaus Oslo har dannet sammen med Hersleb videregående skole, ivaretar en kontinuitet som gjør det mulig for elevene å bearbeide og personliggjøre erfaringene og kunnskapen de tilegner seg i kunstmøtene. Den finske kunstner, forsker og pedagog Hannah Kaihovirta-Rosvik bruker konseptet deltakende kunstnere om kunstnere som ikke kun bringer inn egen kunstproduksjon eller utstillinger, men aktivt involverer seg i den pedagogiske konteksten de handler innenfor (Kaihovirta-Rosvik, 2009, s. 56). Hvorvidt kunstnere er deltakende eller besøkende får stor betydning for utviklingen av læringspotensialet i kunstmøtene. Gjennom blant annet Skup i Oslo DKS, der skolen selv er den viktigste pådriveren i kunstmøtene, Mestringsprogrammet ved Kulturskolen i Levanger og Seanses Kunstnerprogram utforskes det i dag ulike måter å strukturere møtet mellom skolen og kunstfeltet5. Felles for disse tilnærmingene til kunstdidaktisk praksis i skolesammenheng er at de baserer seg på langsiktige og gjensidige forpliktende prosesser mellom aktører fra en pedagogisk arena og kunstfelt, fokus på det lærende individet gjennom forankring i læreplanen og involvering av profesjonelle kunstnere. Ole Marius Hylland, Ola K. Berge og Venke Aure (2012) viser i sin forskning hvordan de samme faktorene bidrar til å heve kvaliteten på kunstmøtene i skolen og øker elevenes utbytte. Tenhaus Oslos og Hersleb videregående skoles samarbeid representerer i denne sammenhengen en alternativ modell i arbeidet med å utvikle fleksible og fruktbare rammebetingelser.
Didaktiske forhold i Tenthaus Oslo
Ved grunnskoleavdeling for minoritetsspråklig ungdom ved Hersleb videregående skole har en fast gruppe elever (mellom 16-20 år) og deres lærere i fire år deltatt i produksjoner og workshops der de på ulike måter har blitt eksponert for samtidskunst gjennom det kunstnerdrevne initiativet Tenthaus Oslo.
I et av kunstmøtene Tenthauskunstnerne selv har gjennomført, Different Rivers, lagde de sammen med elevene og lærerne et tremeters relieff som henger på skolen. En av kunstnerne beskriver:
Vi så hva som kanskje manglet i våre tidligere prosjekter og bestemte oss for å gjøre noe praktisk med elevene, noe vi kunne holde på med over lengre tid og som også kunne henge på skolen som et ferdig resultat. Det sta
Gå til medietI antologien Kunstpedagogikk og kunnskapsformidling peker Bjørn Rasmussen på hvordan møtet mellom kunst og pedagogikk i mange sammenhenger preges av motsetninger. Kløften mellom pedagogikken og kunsten er, ifølge forfatteren, symptomatisk for hvordan fagfeltene er organisert (Rasmussen, 2013). Sektorene er preget av sterk institusjonsstyring og motstridende interesser som hindrer tilnærminger med rom for at kunstdidaktisk praksis og pedagogikk kan nærme seg hverandre på fruktbare måter. Det handler blant annet om hvordan man definerer kunnskapen som dannes i estetiske prosesser og hvilken betydning den tillegges i de ulike sektorene.
Gjennomsnittseleven i norsk skole møter kunst og kunstnere hovedsakelig i tre sammenhenger: 1) de har kunst og håndverk to timer hver fredag ettermiddag med lærere som ofte ikke har mer utdannelse innen feltet enn fra grunnskolen2, 2) de besøker en kunstutstilling på et lokalt museum et par ganger i løpet av grunnskoleopplæringen der de muligens får delta i en verkstedsbasert aktivitet etter formidlerens omvisning3 eller 3) de møter profesjonelle kunstnere gjennom Den Kulturelle Skolesekken (DKS), der oppleggene i stor grad er opplevelsesbaserte og preget av monologisk formidling4. I de to sistnevnte fokuseres det oftere på å lære om kunst enn gjennom og i kunst.
Med denne noe forenklede situasjonsbeskrivelsen som bakteppe, spør jeg om rammebetingelsene Tenthaus Oslo har dannet sammen med Hersleb videregående skole, ivaretar en kontinuitet som gjør det mulig for elevene å bearbeide og personliggjøre erfaringene og kunnskapen de tilegner seg i kunstmøtene. Den finske kunstner, forsker og pedagog Hannah Kaihovirta-Rosvik bruker konseptet deltakende kunstnere om kunstnere som ikke kun bringer inn egen kunstproduksjon eller utstillinger, men aktivt involverer seg i den pedagogiske konteksten de handler innenfor (Kaihovirta-Rosvik, 2009, s. 56). Hvorvidt kunstnere er deltakende eller besøkende får stor betydning for utviklingen av læringspotensialet i kunstmøtene. Gjennom blant annet Skup i Oslo DKS, der skolen selv er den viktigste pådriveren i kunstmøtene, Mestringsprogrammet ved Kulturskolen i Levanger og Seanses Kunstnerprogram utforskes det i dag ulike måter å strukturere møtet mellom skolen og kunstfeltet5. Felles for disse tilnærmingene til kunstdidaktisk praksis i skolesammenheng er at de baserer seg på langsiktige og gjensidige forpliktende prosesser mellom aktører fra en pedagogisk arena og kunstfelt, fokus på det lærende individet gjennom forankring i læreplanen og involvering av profesjonelle kunstnere. Ole Marius Hylland, Ola K. Berge og Venke Aure (2012) viser i sin forskning hvordan de samme faktorene bidrar til å heve kvaliteten på kunstmøtene i skolen og øker elevenes utbytte. Tenhaus Oslos og Hersleb videregående skoles samarbeid representerer i denne sammenhengen en alternativ modell i arbeidet med å utvikle fleksible og fruktbare rammebetingelser.
Didaktiske forhold i Tenthaus Oslo
Ved grunnskoleavdeling for minoritetsspråklig ungdom ved Hersleb videregående skole har en fast gruppe elever (mellom 16-20 år) og deres lærere i fire år deltatt i produksjoner og workshops der de på ulike måter har blitt eksponert for samtidskunst gjennom det kunstnerdrevne initiativet Tenthaus Oslo.
I et av kunstmøtene Tenthauskunstnerne selv har gjennomført, Different Rivers, lagde de sammen med elevene og lærerne et tremeters relieff som henger på skolen. En av kunstnerne beskriver:
Vi så hva som kanskje manglet i våre tidligere prosjekter og bestemte oss for å gjøre noe praktisk med elevene, noe vi kunne holde på med over lengre tid og som også kunne henge på skolen som et ferdig resultat. Det sta
