NJF-magasinet
03.06.2020
Mariann Ravnanger Nilsen skulle egentlig bli kunstformidler. I stedet ble jernbanen den store lidenskapen. Nå er det gods og arbeidstakernes rettigheter hun formidler.
Mariann Ravnanger Nilsen ligger på dekk midt i Atlanteren. Kanskje dytter hun litt på føttene som ligger på magen hennes, eller hun blir dyttet litt vekk fra magen hun ligger på. Det er mørkt, stjerneklart og kjølig. Mannskapet ligger flettet sammen for å holde varmen. Det er verdt det. På storseilet til seilskuta Stasraad Lehmkuhl vises Pirates of the Caribbean.
- Det var kanskje en av de beste kveldene jeg har hatt, smiler Nilsen.
Men seilskutens storhetstid var over lenge før Nilsen mønstret på. Hun skjønte det sikkert før det ble film på storseil. Hun måtte finne seg noe annet å gjøre.
Det ble jernbane og fagforening.
Fersk leder. For et drøyt halvår siden ble hun leder av Cargo-landsrådet, foreningen i Norsk Jernbaneforbund (NJF) som organiserer ansatte i CargoNet. En liten bergenser blant store og lange tog. Hun som ikke synes det er spesielt stas å stikke hodet fram. Nå skulle hun snakke de ansattes sak i en bransje alle sier de vil ha, men som ingen er villig til å betale for.
- Det burde ikke være vanskelig å gi gode nok rammebetingelser for noe alle vil ha og trenger. Folk trenger varer, medisiner og - alt mulig. Alle de nice tingene vi vil ha, blir laget et sted og må fraktes. Da er jernbanen best og mest miljøvennlig, slår Nilsen fast.
Antikken og estetikken. Hun er et barn av jernbanen. Og selv om mange slike barn har det med å få seg jobb der, var det ikke hogd i jernbanesviller at det skulle bli slik.
For hun skulle egentlig bli kunstformidler.
- Jeg har en påbegynt master i kunsthistorie. Antikk kunst. Og så har jeg en bachelor i moderne kunst og estetikk. Med A i estetisk filosofi, ler Nilsen.
Hun vet ikke hvorfor det ble slik. Kanskje v
Les opprinnelig artikkel- Det var kanskje en av de beste kveldene jeg har hatt, smiler Nilsen.
Men seilskutens storhetstid var over lenge før Nilsen mønstret på. Hun skjønte det sikkert før det ble film på storseil. Hun måtte finne seg noe annet å gjøre.
Det ble jernbane og fagforening.
Fersk leder. For et drøyt halvår siden ble hun leder av Cargo-landsrådet, foreningen i Norsk Jernbaneforbund (NJF) som organiserer ansatte i CargoNet. En liten bergenser blant store og lange tog. Hun som ikke synes det er spesielt stas å stikke hodet fram. Nå skulle hun snakke de ansattes sak i en bransje alle sier de vil ha, men som ingen er villig til å betale for.
- Det burde ikke være vanskelig å gi gode nok rammebetingelser for noe alle vil ha og trenger. Folk trenger varer, medisiner og - alt mulig. Alle de nice tingene vi vil ha, blir laget et sted og må fraktes. Da er jernbanen best og mest miljøvennlig, slår Nilsen fast.
Antikken og estetikken. Hun er et barn av jernbanen. Og selv om mange slike barn har det med å få seg jobb der, var det ikke hogd i jernbanesviller at det skulle bli slik.
For hun skulle egentlig bli kunstformidler.
- Jeg har en påbegynt master i kunsthistorie. Antikk kunst. Og så har jeg en bachelor i moderne kunst og estetikk. Med A i estetisk filosofi, ler Nilsen.
Hun vet ikke hvorfor det ble slik. Kanskje v
