Han er ikke opptatt av ytre symboler eller hverdagslig pengepolitikk. Han vil finne hvilke verdier, ideer og holdninger som binder samfunnet sammen. Med andre ord: Hva er grunnlaget for og innholdet i den norske kulturen? Det kan høres ut som et tørt, sosialantropologisk forskningsprosjekt. Et stort note- og kildeapparat kan tyde på det, men Skagen leverer essayistikk og tillater seg lange omveier til målet. Det er subjektivt, det er ikke politisk korrekt, og det har stor underholdningsverdi.
Denne gangen får han neppe den samme oppmerksomheten som han fikk med klassikeren Bazarovs barn fra 1983. Det var et rammende oppgjør med datidens politiske litteratur. Årets bok kalles «et lands biografi», og den handler om hva det vil si å være norsk fra vår nasjonale oppvåkning og frem til kong Haralds tale om jenter og gutter som på alle vis er glade i hverandre, og om nordmenn som «tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.».
Historiens bautaer
Mens de franske revolusjonære henrettet sitt presteskap, brakte de lutherske prestene både opplysning og poteter til vårt karrige land. Men den pietistiske kongemakten ville ha full kontroll. Den rette tro ble fremmet med lov og tvang. Ved inngangen til 1800-tallet var legmannen Hans Nielsen Hauge samfunnsfiende nr. 1. Han sto ikke bare for en personlig opplevd kristendom, hans skrifter nådde frem til store befolkningsgrupper. For første gang fikk trykkekunsten betydning for folk flest. Viktig var det også at Hauge bidro til å heve den materielle levestandard for store grupper. For Kaj Skagen er denne «mystikeren fra Thune» en folkets frigjører og en viktig normsetter. Hauges motkultur tilpasset seg etter hvert den offisielle religion, men Skagens poeng er godt: Kombinasjonen virket. Den nasjonale kulturen fikk her sin forankring både i religion og i sann opplysning - for å si det med Grundtvig.
Skagens beretning har samme utviklingslinjer som vi ser i den norske bibliotekhistorien. Kongen i København aksepterte at det ble opprettet leseselskaper på slutten av 1700-tallet. Men prestene var bibliotekarer, og de hadde kontroll. For bibliotekene ble også inspirasjonen fra Grundtvig og hans norske disippel Christopher Bruun viktig. Slik kom ideene fra den danske folkehøyskolen til oss. Fra 1850-årene fikk
