Men først. Jeg skjønner ikke hvor han har det fra at jeg overser ekspertenes inntog i offentligheten, når det akkurat er i det offentlige ordskiftet at jeg finner løsningen på problemet, nemlig å kunne etterprøve ekspertenes rådgivning og makt. Det er ikke debatten om 'allmennneskelige hensyn' det er tale om i min kronikk, men om forslagene for pandemibekjempelse, deres grunnlag og gyldighet.
Utgangspunktet er at vi ikke har moraleksperter i et moderne demokrati, som Rasmussen later til å være enig i. Men så skriver han likevel at vi har 'medisinere (eksperter) som prøver å trekke etisk tenkning inn i sin ekspertise', altså har vi moraleksperter, et nytt presteskap. Hva gjør vi med det?
I boka The Accountability of Expertise setter vi opp en ny modell for ansvarlighet, som konkurrerer med de etablerte modellene for kontroll med fagkyndigheten. Det er vanskelig å få kremen tilbake i tuben, altså å ta fra ekspertisen deres politiske rolle. Det er også vanskelig å holde dem ansvarlig gjennom faste, forhåndsoppsatte regler. Nye problemer, nye kriser krever nye regler.
Uten profesjonell ekspertise er både vi og demokratiet hjelpeløse. Saken er den at ekspertene har sitt domene, politikerne sitt. Problem oppstår når ekspertene ekspanderer ut over sitt
