Bok og bibliotek
21.11.2019
Da jeg gikk i andre eller tredje klasse kom det en ny type godteri i butikken. Det var disse lakriskrittene som ser ut som runde tavlekritt. En jente i klassen min kjøpte inn noen få og på 1. april byttet vi ut de virkelige tavlekrittene med godteriet.
... Vi ventet i spenning på at læreren skulle begynne å skrive, og da læreren endelig tok opp krittet og ingenting kom på tavlen, spratt jenta opp og spiste ett av krittene til lærerens store bestyrtelse. Det var også sist jeg syntes at en aprilspøk var morsom. Det er ikke det at jeg har en total mangel på humor, eller at jeg tar meg selv så høytidelig at jeg ikke kan tåle å bli lurt, men snarere at det ikke er så vanskelig å lure meg på slike ting, så det burde ikke bli feiret som en stor ting - OG mest av alt er det at jeg allerede er sliten av å passe meg for å bli lurt. Det er 1. april hver dag nå.
En av de tingene jeg driver med her i høyere utdanning, og som vi burde bruke enda mer (bevisst) tid på, er å forsøke å gi våre studenter en vaksinedose mot bullshit. Det er en vaksine som har en grunndose, men det må gis påfyllingsdoser hele livet med jevne mellomrom. Men hvis jeg skal snakke om motstandskraft mot bullshit, så må jeg kanskje først si hva jeg mener at bullshit i denne sammenhengen er.
Bullshit er:
Falske nyheter: altså historier som ikke har rot i virkeligheten, men som i genre likner på ekte nyhetshistorier.
Dårlig forskning: altså artikler og andre dokumenter som presenterer resultater som enten er forfalskede eller som har så dårlig metode at det enten sterkt påvirker hvilke mulige resultater som kan komme eller som gjør det umulig å tolke resultatene.
Dårlig journalistikk: altså (bevisst) feiltolkning av forskningsresultater eller at det trekkes mye sterkere konklusjoner, gjerne med sensasjonsoverskrifter eller klikkagnoverskrifter, enn det bakgrunnsmaterialet gir grunn for.
For å skjønne bedre hva dette er, skal vi se litt nærmere på alle kategoriene. Jeg starter med falske nyheter. Først må jeg jo påpeke at falske nyheter for så vidt ikke er noe nytt. Propaganda, feilinformasjon, desinformasjon, konspirasjonsteorier, løgn og rykter har eksistert i alle år. Det som er nytt er måten falske nyheter produseres, distribueres og konsumeres gjennom mediene (Andersen, 2017; Kalsnes, 2019), og dermed den gjennomslagskraften de har.
Bente Kalsnes (2019) bruker følgende eksempel i boken «Falske nyheter»: La oss tenke oss en skala mellom sannhet og løgn. Mellom disse to motpolene finnes en skala hvor ting er mer eller mindre sanne eller løgnaktige. Det vi kaller bullshit, eller kanskje heller vås eller vrøvl, faller egentlig helt utenfor denne skalaen. Selv folk som vet at de farer med løgn anerkjenner sannhetens autoritet, sier Kalsnes, mens noen som farer med bullshit ikke engang gjør det. Faktasjekkere, som de som jobber for Faktisk.no, holder som regel til på skalaen mellom sannhet og løgn. Var det Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre sa sant eller ei? Slik sett har jeg her brukt begrepet bullshit om både ting som er i løgnenden av skalaen og ting som faller helt utenfor skalaen.
Falsk informasjon og dårlig vitenskap (som jeg kommer til snart) er et demokratisk problem. Vi vet at mange totalitære regimer kontrollerer informasjonsflyten og har utstrakt bruk av desinformasjon og propaganda (Kalsnes, 2019). I et demokrati går ikke det. Vi må ha opplyste borgere som kan ta informerte valg (Giroux, 2018). Det kan de ikke i et land der man ikke engang er enige om de mest grunnleggende fakta. Ikke minst er det en utfordring at når det blir umulig å skille fakta fra bullshit, så mister fakta sin gjennomslagskraft.
Det er mange typer falske nyheter. De har til felles at de ofte etterlikner nyhetsgenrens konvensjoner. Nyhetsreportasjen er ofte en tørr, saklig genre som virker selvsikker og overbevisende. Hovedpunktene summeres opp i overskriften og ingressen. Deretter kommer de viktigste kjensgjerningene, en bakgrunnsdel, en videre rapport om hendelsesforløp, samtaler med vitner eller liknende før det som regel er en kommentar og/eller fortolkning (Amle, 2019). Når de falske nyhetene etterlikner disse konvensjonene blir det vanskelig for oss å skille dem fra de ekte nyhetene. Når vi leser ekte nyhetsartikler inngår vi, for det meste ubevisst, en leserkontrakt (Amle, 2019). Så lenge leseren har tillit til forfatteren eller mediets hensikt, så aksepteres ofte denne leserkontrakten raskt.
Dersom leseren ikke har tillit til forfatteren eller mediet (f.eks. avisen) vil en annen type leserkontrakt inngås: en kritisk leser (hvis det blir lest i det hele tatt). Her kommer veldig menneskelige faktorer inn. Vi er forhåndsprogrammert til å akseptere informasjon vi får fra stammen vår. Hjernen tar lynraske beslutninger, som f.eks. når vi møter nye mennesker, og dette har hjulpet oss med å overleve, men det er et hinder for oss når vi skal ta i mot informasjon (Lack & Rousseau, 2016). Det er en grunn til at løgnen sprer seg seks ganger raskere enn sannheten (Vosoughi, Roy, & Aral, 2018). De falske nyhetene spiller ofte på emosjonelle og fryktbaserte reaksjoner. For eksempel om urettferdighet, grusomhet, kjendiser eller andre ting som vekker nysgjerrigheten. Hvem som går på dette? Det er de som allerede har dette verdensbildet.
Men hvorfor vil noen produsere falske nyheter? Det er et forsøk på bedrageri, og motivasjonen er noe ulik. Noen produsenter gjør det for økonomisk vinning, enten ved reklamen som dukker opp på den aktuelle siden eller betaling for hver gang det klikkes på saken eller deles i sosiale medier (Amle, 2019
Gå til medietEn av de tingene jeg driver med her i høyere utdanning, og som vi burde bruke enda mer (bevisst) tid på, er å forsøke å gi våre studenter en vaksinedose mot bullshit. Det er en vaksine som har en grunndose, men det må gis påfyllingsdoser hele livet med jevne mellomrom. Men hvis jeg skal snakke om motstandskraft mot bullshit, så må jeg kanskje først si hva jeg mener at bullshit i denne sammenhengen er.
Bullshit er:
Falske nyheter: altså historier som ikke har rot i virkeligheten, men som i genre likner på ekte nyhetshistorier.
Dårlig forskning: altså artikler og andre dokumenter som presenterer resultater som enten er forfalskede eller som har så dårlig metode at det enten sterkt påvirker hvilke mulige resultater som kan komme eller som gjør det umulig å tolke resultatene.
Dårlig journalistikk: altså (bevisst) feiltolkning av forskningsresultater eller at det trekkes mye sterkere konklusjoner, gjerne med sensasjonsoverskrifter eller klikkagnoverskrifter, enn det bakgrunnsmaterialet gir grunn for.
For å skjønne bedre hva dette er, skal vi se litt nærmere på alle kategoriene. Jeg starter med falske nyheter. Først må jeg jo påpeke at falske nyheter for så vidt ikke er noe nytt. Propaganda, feilinformasjon, desinformasjon, konspirasjonsteorier, løgn og rykter har eksistert i alle år. Det som er nytt er måten falske nyheter produseres, distribueres og konsumeres gjennom mediene (Andersen, 2017; Kalsnes, 2019), og dermed den gjennomslagskraften de har.
Bente Kalsnes (2019) bruker følgende eksempel i boken «Falske nyheter»: La oss tenke oss en skala mellom sannhet og løgn. Mellom disse to motpolene finnes en skala hvor ting er mer eller mindre sanne eller løgnaktige. Det vi kaller bullshit, eller kanskje heller vås eller vrøvl, faller egentlig helt utenfor denne skalaen. Selv folk som vet at de farer med løgn anerkjenner sannhetens autoritet, sier Kalsnes, mens noen som farer med bullshit ikke engang gjør det. Faktasjekkere, som de som jobber for Faktisk.no, holder som regel til på skalaen mellom sannhet og løgn. Var det Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre sa sant eller ei? Slik sett har jeg her brukt begrepet bullshit om både ting som er i løgnenden av skalaen og ting som faller helt utenfor skalaen.
Falsk informasjon og dårlig vitenskap (som jeg kommer til snart) er et demokratisk problem. Vi vet at mange totalitære regimer kontrollerer informasjonsflyten og har utstrakt bruk av desinformasjon og propaganda (Kalsnes, 2019). I et demokrati går ikke det. Vi må ha opplyste borgere som kan ta informerte valg (Giroux, 2018). Det kan de ikke i et land der man ikke engang er enige om de mest grunnleggende fakta. Ikke minst er det en utfordring at når det blir umulig å skille fakta fra bullshit, så mister fakta sin gjennomslagskraft.
Det er mange typer falske nyheter. De har til felles at de ofte etterlikner nyhetsgenrens konvensjoner. Nyhetsreportasjen er ofte en tørr, saklig genre som virker selvsikker og overbevisende. Hovedpunktene summeres opp i overskriften og ingressen. Deretter kommer de viktigste kjensgjerningene, en bakgrunnsdel, en videre rapport om hendelsesforløp, samtaler med vitner eller liknende før det som regel er en kommentar og/eller fortolkning (Amle, 2019). Når de falske nyhetene etterlikner disse konvensjonene blir det vanskelig for oss å skille dem fra de ekte nyhetene. Når vi leser ekte nyhetsartikler inngår vi, for det meste ubevisst, en leserkontrakt (Amle, 2019). Så lenge leseren har tillit til forfatteren eller mediets hensikt, så aksepteres ofte denne leserkontrakten raskt.
Dersom leseren ikke har tillit til forfatteren eller mediet (f.eks. avisen) vil en annen type leserkontrakt inngås: en kritisk leser (hvis det blir lest i det hele tatt). Her kommer veldig menneskelige faktorer inn. Vi er forhåndsprogrammert til å akseptere informasjon vi får fra stammen vår. Hjernen tar lynraske beslutninger, som f.eks. når vi møter nye mennesker, og dette har hjulpet oss med å overleve, men det er et hinder for oss når vi skal ta i mot informasjon (Lack & Rousseau, 2016). Det er en grunn til at løgnen sprer seg seks ganger raskere enn sannheten (Vosoughi, Roy, & Aral, 2018). De falske nyhetene spiller ofte på emosjonelle og fryktbaserte reaksjoner. For eksempel om urettferdighet, grusomhet, kjendiser eller andre ting som vekker nysgjerrigheten. Hvem som går på dette? Det er de som allerede har dette verdensbildet.
Men hvorfor vil noen produsere falske nyheter? Det er et forsøk på bedrageri, og motivasjonen er noe ulik. Noen produsenter gjør det for økonomisk vinning, enten ved reklamen som dukker opp på den aktuelle siden eller betaling for hver gang det klikkes på saken eller deles i sosiale medier (Amle, 2019
