Når Magasinet Psykisk helse møter Gjelsvik på kontoret hennes på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, er det bare noen dager siden femårsmarkeringen for fallet. Hun sier like ofte fallet, som ulykken. Også i den nye boken Inn i krisen - veier til å møte og forstå intense kriser og selvmordsfare, bruker hun «fallet», sånn at vi som lesere må konfronteres med den doble betydningen: Det personlige fallet. De menneskelige kostnadene i tillegg til de fysiske skadene. Dette som har smertet aller mest. Og, som Bergljot Gjelsvik har opplevd at så mange har prøvd å bevege seg rundt. Enten med en overdreven positivitet om fremtiden, antagelser om hvordan hun har det, eller ignorering, som fra helsepersonellet. Alt hun ønsket selv var at noen virkelig lyttet, var der i det vonde med henne.
- Vi har en berøringsangst for intens smerte, sier Gjelsvik og mener alle, fra enkeltmennesker til system. Også i selvmordsforebyggingen, som er fagfeltet hennes.
- Veldig få på sykehuset spurte «hvordan er dette for deg?» Hvem jeg var, og hva jeg følte var irrelevant. Jeg ble møtt av et system som ofte beskrev det som skjedde som milepæler i et typisk ryggmargsskadeforløp. Disse milepælene var langt fra min opplevelse. Å bli møtt primært på den måten er veldig vanskelig. Det er mer enn det. Det er fremmedgjørende og ensomhetsskapende.
Fra begge sider
Hele yrkeslivet har Gjelsvik arbeidet med alvorlige livskriser og suicidalitet som terapeut, underviser og forske
