I sin artikkel «En bistandsarbeiders dilemma: Profesjonell eller personlig i møte med mennesker i nød?» skriver Marta Tveit at bistandsbransjen kunne vært tjent med større åpenhet rundt bistandsarbeidernes psykiske helse. Videre stiller hun spørsmålet om «strid mellom jobben og profesjonaliteten, og det å være et godt medmenneske her og nå».
Videre viser Marta til filmen «The Constant Gardner» som er basert på John le Carrés roman med samme navn. I historien følger vi Justin Quayle (Ralph Fiennes) som er en britisk UD-ansatt på ambassaden i Nairobi og hans ektefelle Tessa (Rachel Weisz), en Amnesty-aktivist. Jeg vil først ta utgangpunkt i filmen og boken som Marta benytter som inngangsvinkel for spørsmålet om profesjonalitet og menneskelighet i vårt virke som bistandsarbeidere. Som Marta sikkert husker går det ikke så godt for hverken Tessa eller Justin i filmen. Begge faller som offer for sin egen naivitet i møte med fattigdom og store politiske og økonomiske krefter som har en helt annen agenda enn de to har.
Statistikker over angrep er dyster lesning
Filmen er fiksjon, men bygger nok i stor grad på hendelser mange oss har observert under vårt virke for humanitære organisasjoner. Aid Workers Security Database (AWSD) er dyster lesning. 2019 fremheves som et særdeles krevende år hvor 483 bistandsarbeider ble angrepet i 277 hendelser. Videre ble 125 bistandsarbeidere drept, 234 skadd og 124 kidnappet.
De landene som beklageligvis troner på toppen er Sør-Sudan, Syria, Den demokratiske republikken Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Somalia. Med unntak av Syria har jeg arbeidet i disse landene og dette er trist og deprimerende lesning. Mange av oss stiller nok spørsmålet hvorfor utviklingen har gått
