Fagpressenytt

På armen holder Monica Isakstuen (40) en svart, liten kattunge. Hun tar imot på trappa til et stort, hvitkalket steinhus i Fredrikstad. Huset er flere hundre år gammelt og ble bygget av krigsfanger fra garnisonen i Gamlebyen.

Hun bor her med mann og tre barn, og i høst kom hun med sin tredje roman, som har tittelen «Vær snill med dyrene».

- Hvorfor har du skrevet roman om barnefordeling?

- Jeg har en sønn fra første ekteskap, som nå er fem og et halvt år. Så har jeg tvillinger på to og et halvt år i mitt nåværende ekteskap. Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg kom til å skrive noen roman så lenge tvillingene var så små. Men så skrev jeg tekster for min egen del, og etter hvert ble det til en roman. Jeg har opplevd det som veldig krevende å skulle ha sønnen min bare annenhver uke.



- I romanen er det en ung kvinne med en datter, og kvinnen sliter med å være alene annenhver uke og bekymrer seg for datteren?

- Ja. Historien er «skrudd til», den er ikke selvbiografisk. Men romanen springer ut av min egen bekymring som mor.

- Flere ganger i boka står denne setningen: «Jeg vet, jeg vet,