Postdoktor og spesialist i sosialpolitikk ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala, Sverige
De to siste tiårene har kontantprogrammer, hvor kontanter gis direkte til mottakerne, blitt flittig brukt av afrikanske myndigheter. Kontantoverføringer har blitt bruk både i humanitære kriser og i mer langsiktig sosialpolitikk.
Denne trenden er i stor grad drevet av internasjonale bistandsorganisasjoner, som i stadig større grad favoriserer kontantoverføringer fremfor mer tradisjonelle former for «hjelp til selvhjelp».
Kontantbistandens tilhengere argumenterer for at overføringene gir mottakerne større valgmuligheter og verdighet til å bestemme og skaffe det de selv har mest behov for. De gjør det mulig for husholdninger å kjøpe mat og andre nødvendige varer og tjenester. Ifølge tilhengerne bedrer kontantoverføringene også menneskers velferd, helse, ernæring og utdanning.
På den andre siden stiller kontantkritikere spørsmål ved denne modellen for sosiale forordninger, særlig i fattige land hvor grunnleggende tjenester ikke er fullt utviklet.
Med utgangspunkt i min egen forskning, har jeg landet på
