Bunia, våren 2018: Den døde gutten fikk aldri et navn, kun en enkel begravelse. Ingen gråt ved graven. Få kjente han. Gutten hadde bare levd i noen timer.
I denne delen av det østlige DR Kongo herjer lokale krigsbander. De humanitære behovene er enorme. Ikke bare fordi krigshandlingene fører med seg direkte fysiske lidelser og død, men like mye fordi lokalbefolkningen ikke får dyrket mat og fordi helsestasjoner har forsvunnet. Sult og sykdommer herjer. I slike situasjoner er det de aller svakeste - barn, funksjonshemmede og syke eldre - som rammes hardt.
Hjelpeorganisasjoner sliter med å få hjelpen ut til de som trenger den. Barn og voksne flykter fordi det ikke er hjelp å få. Kongo er nå en av de verste katastrofe-områdene i verden.
En liten trekiste
Onkelen bærer den vesle trekisten til graven som ligger noen hundre meter utenfor landsbyen. Guttens far, Richard Lonu, går like bak sammen med familie og naboer. Moren Claudine er ikke å se. Hun er fortsatt svak etter fødselen noen dager i forveien.
Varmen har gitt seg for dagen. En hymne synges før kisten legges i en dyp grav. Som så fylles igjen med jord.
Den lille kisten har en historie som begynte tre uker tidligere da landsbyen til høygravide, Claudine Boreve (28) ble angrepet. Det skjedde i mørket, i det folk skulle legge seg.
- Vi hørte rop og skrik og jeg gikk ut for å se. Noen hus stod i brann. Jeg hørte skuddsalver. Da visste jeg at vi var under angrep. Uten å ta med meg noen eiendeler, grep jeg fatt i mine barn og løp, forteller hennes nabo.
Kom seg unna
Claudine kom seg også unna sammen med mannen sin.
Gruppen fra landsbyen gikk i to dager gjennom bushen før de kom til landsbyen Mbon
