De så at teaterscenene i hovedstaden var påfallende hvite. Unge, kreative mennesker opplevde at terskelen inn i de etablerte scenekunstinstitusjonene var høye. Lite av det som foregikk på de tradisjonelle scenene speilet deres virkelighet.
- Dette ønsket vi å gjøre noe med ved å tilby vår egen scene.
- Målet vårt var og er å synliggjøre unge med en annen bakgrunn enn flertallet, sier kunstnerisk leder Cliff A. Moustache.
- Jeg hadde fått plass ved Teaterfakultetet ved Akademiet for scenekunst i Praha (Damu), og var egentlig på vei bort fra Norge, da Jarl ringte og sa vi hadde fått midler til et treårig pilotprosjekt, sier Moustache.
Nordic Black Theatre (NBT) ble så grunnlagt i februar 1992. I år feirer de 30 år.
- Men de første ti årene gikk det fra hånd til munn hos oss, sier Solberg.
Teateret etablerte seg først i Parkteatret på Grünerløkka.
- Den gamle kinoen var nedlagt, og bygget sto tomt. Med penger til kun husleie flyttet vi inn og ble der i ti år.
De satte opp flere enn tyve forestillinger i egen regi. De arrangerte konserter, gjestespill fra inn- og utland, var visningssted for Film fra sør, barnefilmklubb, barne- og ungdomsteater og mye mer.
- Lokalet kunne vært en dagligvarebutikk, sier Solberg.
NBTs drivkraft er å åpne opp scenekunstlandskapet for et større mangfold. - Det snakkes mye om temaet, men jeg føler at vi gjør det for komplisert. Vi er alle en del av mangfoldet og teatret skal fortelle alle disse historiene. Du er mangfold, jeg er mangfold. Så enkelt er det, sier Moustache.
En kamp for teaterskolen
I 1992 begynte også arbeidet med det som skulle bli deres egen teaterskole, som nå omtales som Xpress, men som i starten hadde et mer konvensjonelt navn: Nordic Black Theatres Teaterskole.
De fem første elevene startet undervisningen i januar 1993.
De første årene var det så trangt med midler til drift at elevene måtte på barrikadene mange ganger for at tilbudet skulle overleve.
Scenekunstner Terese Mungai-Foyn studerte ved Xpress fra 1997 til 2001.
- Vi demonstrerte, forfulgte ministre, ropte slagord og var en skikkelig «nuisance». Men vi ville jo bare studere! sier Mungai-Foyn.
Kampen for å beholde studieplassene gikk hardt utov
