Magma
29.10.2019
Mari Lind Aronsen bruker mye tid og penger på å hoppe i fallskjerm, mens Randi Skaug er hjemme når hun er på tur, og har kjøpt en egen øy hvor hun lokker bedrifter og grupper med fredfulle naturopplevelser. Møt to siviløkonomer som lever og ånder for friluftsliv.
En fallskjermhoppende venn, en ledig plass på årets siste fallskjermhoppkurs og mangel på impulskontroll var det som skulle til for å gjøre Mari Lind Aronsen til en lidenskapelig fallskjermhopper.
- Jeg meldte meg på uten å tenke noe særlig over hva jeg gikk til, forteller Aronsen, som meldte seg på kurs i Bergen høsten 2016. - Jeg elsket det fra første hopp. I starten var det skrekkblandet fryd, mye spenning og adrenalin, ispedd en liten dose dødsangst.
Siden har hun gjort over hundre fallskjermhopp. Dødsangsten er borte, men hoppene gir fortsatt spenning, mestringsfølelse, adrenalin, glede og mye energi.
INVESTERING I LIVSKVALITET
Aronsen bruker mye tid på sporten. Tiden går ikke minst med til å besøke flyplasser, vente på gode nok værforhold for å hoppe, pakke skjerm («som er det kjedeligste med sporten»), og så vente til det blir ledig for nytt hopp.
- Har økonomiutdanningen og -erfaringen betydd noe for hobbyen?
- Svært lite, ler Aronsen og innrømmer at det går med en del penger.
- Hadde jeg tatt en rent økonomisk vurdering, hadde jeg nok ikke hoppet. Fallskjermhopping er en dyr hobby. Det er ikke så dyrt å hoppe én gang, cirka 250 kroner, men man hopper ikke bare én gang. Det blir fort fem- seks hopp i slengen. I tillegg kommer lisens, forsikring og utstyr.
- Men jeg ser på hoppingen som en investering i livskvalitet og vil heller hoppe fallskjerm enn å bytte ut garderoben ofte eller ta lange reiser.
AVKOBLING FRA NHH
Aronsen forteller at hobbyen også betydde mye mens hun studerte.
- NHH er en skole med mange flinke stud
Gå til mediet- Jeg meldte meg på uten å tenke noe særlig over hva jeg gikk til, forteller Aronsen, som meldte seg på kurs i Bergen høsten 2016. - Jeg elsket det fra første hopp. I starten var det skrekkblandet fryd, mye spenning og adrenalin, ispedd en liten dose dødsangst.
Siden har hun gjort over hundre fallskjermhopp. Dødsangsten er borte, men hoppene gir fortsatt spenning, mestringsfølelse, adrenalin, glede og mye energi.
INVESTERING I LIVSKVALITET
Aronsen bruker mye tid på sporten. Tiden går ikke minst med til å besøke flyplasser, vente på gode nok værforhold for å hoppe, pakke skjerm («som er det kjedeligste med sporten»), og så vente til det blir ledig for nytt hopp.
- Har økonomiutdanningen og -erfaringen betydd noe for hobbyen?
- Svært lite, ler Aronsen og innrømmer at det går med en del penger.
- Hadde jeg tatt en rent økonomisk vurdering, hadde jeg nok ikke hoppet. Fallskjermhopping er en dyr hobby. Det er ikke så dyrt å hoppe én gang, cirka 250 kroner, men man hopper ikke bare én gang. Det blir fort fem- seks hopp i slengen. I tillegg kommer lisens, forsikring og utstyr.
- Men jeg ser på hoppingen som en investering i livskvalitet og vil heller hoppe fallskjerm enn å bytte ut garderoben ofte eller ta lange reiser.
AVKOBLING FRA NHH
Aronsen forteller at hobbyen også betydde mye mens hun studerte.
- NHH er en skole med mange flinke stud
