Det er en utfordrende oppgave å skulle si noe om hva kjønns- og likestillingsforskningen har betydd for samfunnet i forbindelse med Kilden kjønnsforsknings.no sin tyveårsmarkering.
La meg understreke at jeg, i likhet med de fleste andre, går til en slik oppgave med utilstrekkelig oversikt og kunnskap om kjønns- og likestillingsforskning i Norge de siste tyve årene - og i tiårene før det.
Det private er politisk
Jeg vil derfor begynne med å plassere meg selv i forhold til den omfattende samfunnsmessige endringen som har funnet sted i min levetid på kjønns- og likestillingsfeltet.
Kjønns- og likestillingsforskningen, samt den blandingen av aktivisme og forskning som har vært del av norsk kjønns- og likestillingsforskning, har vært en sentral pådriver for disse forbedringene.
Jeg er født i 1973, som den eldste av tre brødre som alle har endt opp som akademikere. Både min far og min mor, som nå er i syttiårene, var de første i sine familier som tok den store «klassereisen» som fulgte i kjølvannet av oljerikdommen fra 1967. En rikdom som medførte en storstilt utbygging av velferdsstaten og norske utdanningsinstitusjoner.
Fra fjortenårsalder og til jeg var i midten av tyveårene var det bydelen Ytre Arna i Bergen som var mitt hjemsted.
Jeg var et middelklassebarn blant arbeiderklassebarn.
Ytre Arna er vel det som nå kan karakteriseres som et «postindustrielt sted». Tekstilfabrikken i Ytre Arna, som ble grunnlagt av den tyske industrialisten Peter Jebsen i 1848, var i min ungdomstid nærmest en ruin. På 1950-tallet sysselsatte fabrikken et tusentalls hovedsakelig kvinnelige tekstilarbeidere. I 1976 ble den nedlagt, og Ytre Arna redusert til
