Fagpressenytt

I forrige uke så jeg Sarah Kanes Renset på Nationaltheatret: En voldelig og rystende fremstilling av kjærlighetens yttergrenser. Hvor langt er vi villige til å gå for kjærligheten, hvor mye vil vi ofre for å bli ett med den vi elsker? Det var teater til å bli både skjelven og kvalm av. Sarah Kane tilhørte den såkalte in-your-face -dramatikken i England på 90-tallet. Ingenting skulle holdes tilbake eller sensureres på teaterscenen. Alt skulle vises - in your face. Samtidig hadde forestillingen referanser som et liv i kirken har lært meg å kjenne. Hvert sceneskift ble markert med et sitat fra Bibelens mest brutale partier, som en blodrød overskrift til det vi skulle få se. For eksempel: Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg!. Som sagt, så gjort. Det musikalske lydsporet var Bachs store orgelpassacaglia i c-moll, utdrag fra Ich ruf zu dir, Nystedts Immortal Bach, Joy Divisions Love will tear us apart. Bibeltekstene og Bachs musikk var sterk kost å få servert sammen med de groteske scenene som ble spilt ut foran øynene våre. Det føltes som om noe sto på spill. Det var umulig å forholde seg likegyldig til dramatikken på scenen.

Hvordan tar kirken vare på kulturarven?

For meg ble forestillingen en påminnelse om hvordan kirken er en referanse for kunstneriske uttrykk, også i vår tid: Som noe å opponere mot, noe å lene seg til, noe som er der og har vært der gjennom århundrer. I samme uke som statsbudsjettet ble lagt fram, kan det være grunn til å grunne litt over akkurat dette: Hvordan tar kirken selv vare på den kulturarven den forvalter? Hvordan er vilkårene for kunsten i folkekirken? Er det rom for å tenke nye tanker, skape ny kunst og framføre de gamle mesterverkene med ny kraft i fremtidens kirk