Det knyter seg alltid i magen når jeg hører spørsmålet om hvorvidt universet kan være en tilfeldighet. Eller om Big Bang kan ha vært en tilfeldighet? Eller om multiverset er en tilfeldighet? Ikke fordi jeg ikke liker svarene som gis. Det gjelder uavhengig av om svaret er «Ja» eller «Nei, derfor må det være en Gud», slik nylig avdøde romfartsikon Erik Tandberg hevdet i et intervju med Teknisk Ukeblad.
Selv riktige svar kan ha dårlige resonnementer. For er spørsmålet i det hele tatt meningsfullt? Er det ikke villedende å snakke på den måten?
Jeg tror det finnes grovt sett to måter å snakke om tilfeldighet på:
1. Epistemisk tilfeldighet
Det høres ut som et fancy ord, men handler bare om hva vi kan ha kunnskap om. Det er altså noe du forholder deg til hver eneste dag. «Rekker jeg trikken om jeg går ut døra om to min? Hvor lenge må jeg steke kotelettene for at de skal bli gode? Hvilke klær må jeg velge for å holde meg varm i dag? Vinner favorittlaget mitt i kveld? Skal jeg satse penger på det?»
På et epistemisk nivå bruker vi ordet «tilfeldighet» som «det jeg ikke kunne forutsett». Men dette er en horribel måte å snakke om universets opphav på. Tenk bare på alle ting du kaller tilfeldigheter i hverdagen.
Eksempelvis en venn som tilbydde �
