Hjertelig takk til Stiftelsen Fritt Ord for å rette oppmerksomheten mot viktigheten av forskerperspektivet i det offentlige ordskiftet, og for å bekrefte at noen av mine bestrebelser i 2022 har vært riktige. Jeg har ofte selv vært i tvil.
Å få en slik pris har aldri vært et mål for meg. Dersom jeg har bidratt til å holde ordskiftet åpent, har det vært mer som en plikt som forsker og medborger. Når ordskiftet smalner, finnes egen sikkerhet i å stille seg på den siden allmennheten krever. Du kjenner det som et slags ytre, moralsk-sosialt imperativ. Samtidig er det noe med de enkle bildene og mangelen på nyanser, sannferdighet og synliggjøring av alle berørte parter som forstyrrer.
Grunnen til at jeg overhodet er i dagens offentlige ordskifte, er at jeg har arbeidet med å forstå russisk politikk i over 25 år. Putins maktinnstramning, som begynte så fort han kom til makten som statsminister i 1999, ble muliggjort ved å hausse opp en ytre fiende, nemlig internasjonal terrorisme, som angivelig truet Russland fra sitt «sentrum» i Tsjetsjenia. For å motstå denne trusselen krevdes indre enhet rundt det han kalte «maktvertikalen». De som bestred maktens fortelling, ble brennemerket som samfunnsfiender og måtte tie. Slik har Russlands autokratisering blitt drevet frem, med henvisning til stadig nye ytre trusler, og med stadig hardere tiltak mot de som ytrer alternative fortellinger.
Dette er en sosial mekanisme det norske samfunnet i utgangspunktet har gode skranker mot. Men det er lett å holde ordskiftet åpent i gode tider; for oss mer enn 30 år etter den kalde krigens slutt. Det er vanskeligere i dårlige tider, når vi sier oss selv truet, utsatt for en eksistensiell trussel som samfunn, enten det er covid eller krig.
Det norske demokratiet og kunnskapssamfunnet har en rollefordeling mellom forskning, medier og politiske beslutninger. Dette er et økosystem jeg tror på. Det er vanskelig og slitsomt, men essensielt. I dette økosystemet tilbyr forskerne et lengre tidsperspektiv og en større kontekst; flere saksfelt settes i en større sammenheng. Dette er et alternativ til mer umiddelbar, handlingsrettet interessepolitikk. Det er noe politikere ikke kan tillate seg når beslutninger skal tas raskt, slik de har blitt tatt det siste året. Forskere kan også tilby et blikk fra den andre siden, noe som er maktpåliggende i en konfliktsituasjon. Dette utenfrablikket har liten plass i en ofte selvrettferdig politisk fortelling tvunget fram av behovet for å stå sammen, skape indre enhet og mobilisere til
