Psykisk helse
16.11.2020
«Har du kjæreste?». Spørsmålet kommer nok en gang, og svaret hun gir er fortsatt, nei. Det er et spørsmål hun er lei av å bli stilt.
Det kommer alltid med visse implikasjoner, som at det nå vel snart er på tide. Hun er i den alderen der hun burde være, eller i det minste ha vært, i et forhold. Hun har alltid vært et utskudd, den ingen har likt og har prøvd å unngå med mindre de har trengt noe fra henne. Likevel er det forventet at hun skal finne seg noen, burde ha funnet seg noen allerede, som om guttene står i kø for en som henne.
Ved passerte femogtyve begynner det å spekuleres på om hun er lesbisk. Hvorfor kommer den antagelsen automatisk bare fordi man ikke har fast følge ved en viss alder? «Ekkel», «du kommer til å dø alene uten å ha fått deg så mye som et ligg», «misfoster», «du vet at du burde holde kjeft når du er så dum at du ikke har noen hjerne, eller har du et behov for å vise flere hvor hemma du er?», «mongobarn», «hvorfor gjør du ikke verden en tjeneste og bare går og henger deg?». Kommentarene lager fortsatt ekko i hodet hennes. Hun snøfter for seg selv. Man kan jo lure på hvem som egentlig mangler hjerne, eller i beste fall er hjernedød, når den allmenne antakelsen om hvorfor hun ikke har fast følge er at hun ikke tør å komme ut av et skap hun ikke engang vet om hun er i.
«Grisefitte!». Ordet gir gjenklang sammen med lyden av det våte håndkleet som smeller mot den nakne kroppen hennes. Hun har sunket ned på gulvet og prøver å la være å se opp på klyngen med jenter som står over henne. Vannspruten fra dusjen har stopp
Gå til medietVed passerte femogtyve begynner det å spekuleres på om hun er lesbisk. Hvorfor kommer den antagelsen automatisk bare fordi man ikke har fast følge ved en viss alder? «Ekkel», «du kommer til å dø alene uten å ha fått deg så mye som et ligg», «misfoster», «du vet at du burde holde kjeft når du er så dum at du ikke har noen hjerne, eller har du et behov for å vise flere hvor hemma du er?», «mongobarn», «hvorfor gjør du ikke verden en tjeneste og bare går og henger deg?». Kommentarene lager fortsatt ekko i hodet hennes. Hun snøfter for seg selv. Man kan jo lure på hvem som egentlig mangler hjerne, eller i beste fall er hjernedød, når den allmenne antakelsen om hvorfor hun ikke har fast følge er at hun ikke tør å komme ut av et skap hun ikke engang vet om hun er i.
«Grisefitte!». Ordet gir gjenklang sammen med lyden av det våte håndkleet som smeller mot den nakne kroppen hennes. Hun har sunket ned på gulvet og prøver å la være å se opp på klyngen med jenter som står over henne. Vannspruten fra dusjen har stopp