Minnet av to løse tenner slengende rundt i munnen fyller pannebrasken. Jeg husker det blågrønne lyset fra lysstoffrør på legevakta. Følelsen av å ikke huske hvor jeg var på julaften en uke tidligere, samt ikke vite hvordan ulykken skjedde. Fornemmelsen av en fortann som er slått så langt ut av posisjon at jeg ikke kan snakke - og kanskje aldri kunne spille saksofon igjen.
Jeg henter frem timene og dagene med mental trening hvor jeg har sett for meg at jeg står akkurat her på denne scenen. Kjenner at dette er det mest naturlige i verden. Og jeg merker at kroppen slapper av igjen.
Fortanna har blitt brukket tilbake på plass og har grodd, og heldigvis er det denne jeg brukte til å spille sax. Og tiden hvor jeg lespet verre Mike Tyson er over. Heldigvis. Det hadde tatt seg ut i kveld!
Det er som om jeg var født til å gjøre akkurat dette. Stå foran 50 000 tilskuere og spille og synge egen musikk.
Låten jeg skrev sammen med bassisten til [det nederlandske metalbandet] Epica, Rob van der Loo over Skype-samtaler under pan
