- Hadde jeg valgt noe annet enn kjønnsforskning, hadde jeg gjort karriere mye lettere.
Janneke van der Ros trekker lett på den ene skulderen og smiler.
- Men jeg kunne jo ikke annet.
Vi har kjørt gjennom innlandsbygda Brøttum, på sprukken asfalt og svingete veier. Van der Ros, kjønnsforsker og feminist med stor F, har kjørt inn og ut av bygda i 25 år nå. Med border collien Junior i baksetet og NRK Klassisk på lavt volum krabber bilen, en MINI Countrywoman - en feminist kan jo ikke kjøre en countryman, må vite, oppover Brøttumbakkene.
Valget hun tok, har likevel gitt van der Ros en lang karriere. Først var hun med å kjempe inn kvinneperspektivet i statsvitenskapen og studier av politikk og makt, og så drev hun nybrottsarbeid om transpersoners levekår. Forskningen har gitt henne priser og utmerkelser, senest i vår da artikkelen «Trans* and Gender Variant Citizenships and the State in Norway» skrevet sammen med den britiske kollegaen Surya Monro, ble hedret med best publication award av Children's Identity and Citizenship European Association.
Nederlender til Norge
Det var ikke gitt at Brøttum skulle bli van der Ros sitt hjem. Som navnet avslører, er hun født i Amsterdam. Hun ville tidlig ut av et litt for trangt Nederland, og fant etter noen omveier sitt innlandske paradis. I et stort hus med hage har hun godt med armslag. Fra den luftige stua med store vinduer skuer hun utover bygda, og Mjøsa.
- Hvem var det som sa at man ikke kan bli norsk i hjertet? Jeg er i hvert fall norsk i hjertet, selv om en bit av Nederland alltid vil forbli der, sier hun.
Hun byr på kaffe og kokosboller, og setter seg i sofaen. Junior hopper snart etter, og hun klør den hengivne vennen bak øret.
- Folk sier ofte at Nederland er så åpent og tolerant. Det er det ikke. Spesielt ikke overfor sine egne.
- Dagen etter jeg ble ansatt sto det på døra til kontoret mitt: «Du må ikke tro at du er noe».
Familien i Amsterdam var litt utenom det vanlige. Som et såkalt uekte barn fikk hun tidlig merke hvordan man helst skulle være - og ikke være.
- Det var ingen spøk. Jeg passet ikke inn. Det ble enda tydeligere for meg da jeg ble klar over at jeg helst ville leve med kvinner. Jeg forsto at her ville jeg ikke bo.
Nederland var et fristed for mange homofile på 60- og 70-tallet. Busser med tyske homofile kom til Amsterdam for å leve ut sin seksualitet i et fritt og åpent miljø. Men ifølge van der Ros var det ikke like åpent i de nederlandske hjemmene. Hun turte ikke være åpen, og bestemte seg for at det lesbiske fikk vente, av hensyn til moren.
«Du må ikke tro at du er noe»
Janneke kom til Oslo i 1969. Hun ville først studere arkitektur, men kom ikke gjennom nåløyet. Etter noen år med filosofi og historie var hun klar for faget som skulle bli hennes. Hun ville forstå hvor makten lå, og begynte på statsvitenskap. Det var 1974, og kvinnekampen var i gang på universitetet.
En feminist kan ikke kjøre en «countryman», mente Janneke van der Ros, så hun skaffet to ekstra bokstaver fra bilverkstedet og gjorde om bilen til en «countrywoman». Her er hun sammen med hunden Junior. Foto: Mari Lilleslåtten
- Vi hadde ikke kvinnelige forelesere eller kvinnelige forfattere på pensum. Vi studenter syntes det var stusselig, og etterlyste mer om kjønn. Eller nei, kvinner. Kjønn kom først senere.
Allerede den gang var hun feministen med stor F. Og da hun, som hun sier, ble kjønnskvotert inn som universitetsstipendiat på statsvitenskap, var det for å studere kvinners makt i det formelt sett likestilte politiske Norge. Alle var ikke like begeistret for at hun fikk jobben.
- Dagen etter jeg ble ansatt sto det på døra til kontoret mitt: «Du må ikke tro at du er noe».
Hun ser oppgitt ut.
- Jeg vet ikke hvem det var.
Den anonyme velkomsten var en nedtur.
- Enda verre ble det da jeg fortalte det til studentavisa Universitas, og veilederen min ble sur. Han mente jeg ga instituttet et dårlig rykte.
Hun var en av svært få kvinner på instituttet, og hadde i tillegg kvinner som forskningsinteresse. Det skulle ennå ta flere år før Hege Skjeie som første kjønnsforsker ble profess
