- Tidligere måtte vi innimellom nesten sitte og brøle, særlig hvis det var orkester på scenen, sier Gry Hege Espenes, sufflør, eller produksjonsmedarbeidar som det heter ved Det Norske Teatret.
Hun satt ikke gjemt i en boks på scenen, men svarte på e-post. Suffløren var altså ikke helt umulig å finne. Kontekst finner henne i foajeen til teatret. Selv om det er tidlig ettermiddag, kan man nesten høre publikums sorlet før kveldens forestilling.
- Vi må ikke brøle lenger. Nå har vi mygg hele tiden, også på prøver når vi har flyttet inn på scenen.
- Men det kan hende at det blir nødvendig med såkalt brølende suffli på prøver, dersom repetitør spiller litt høyt, sier Espenes.
Sufflørenes oppgaver er noe endret fra da hun begynte på DNT i 1998, men basisen er hva den alltid har vært; hjelpe skuespillere med å huske tekst.
- Den viktigste delen av jobben vår skjer under prøveperioden når skuespillerne «kaster» manus. Da skal vi støtte dem slik at de kan greie seg uten.
- Hos oss kan skuespillerne spille to oppsetninger og samtidig øve inn en tredje. Det er mye tekst å holde styr på.
En vag historie om suffli
Det er vanskelig å finne spor etter en eventuell sufflørfunksjon i gresk og romersk teater. Heller ikke i liturgiske drama fra middelalderen finner man tegn til teksthjelp. Det betyr selvsagt ikke at en slik funksjon ikke fantes, men enten ble oppgaven utført av forskjellige folk som ikke definerte oppgaven, eller så var statusen veldig lav, ifølge en
