- Jeg tror media unngår å dekke de grunnleggende årsakene til konflikten, slik vi ser den - der et bredt lag av den arabisk-muslimske befolkningen avviser at det skal finnes en jødisk stat. Det grunnleggende spørsmålet «finnes det en plass for en jødisk stat i Midtøsten?» stilles nær sagt ikke. Konflikten kan heller ikke behandles som om den er løsrevet fra realitetene i regionen. Mange nordmenn ser Israel gjennom konflikten, mens Israel i realiteten er et mangefasettert samfunn.
- Organisasjoner - som Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen - er ofte premissleverandører for debatten i Norge, og har mange ganger påpekt rettighetsbrudd mot palestinere. Hva tenker du om det norske ordskiftet?
- I slike organisasjoner er det noen som motiveres av å hjelpe palestinerne, men også de som ønsker å ødelegge Israel. Å være pro-Palestina bør ikke bety at man er anti-Israel. Jeg er for eksempel pro-Palestina, og ønsker det beste for det palestinske folk. Men det må ikke skje på bekostning av staten Israel. På generelt grunnlag vil jeg si at ordskiftet om Israel i Norge ofte er sort/hvitt. Det hadde vært en fordel med flere nyanser.
- Kunne man ikke sagt det samme om de som støtter Israel i konflikten?
- Om Israel noen ganger er medskyldig i at bildet blir sort/hvitt? Svaret er ja. Vi er ikke feilfrie og her har du en israelsk ambassadør som sier, på tape, at vi ikke står over kritikk og at vi kan gjøre noen ting bedre. Jeg forsøker å være nyansert, men når kritikken mot Israel ender i spørsmål statens eksistens og for boikott er det problematisk. Kritikken går på autopilot, og er svært unyansert.
Det israelske dna'et
Bistandsaktuelt treffer Schutz i Israels ambassade bak slottet i Oslo. Etter en omstendelig sikkerhetskontroll møtes vi av et vennlig smil og et svært fast håndtrykk. Ambassadøren nærmer seg slutten av sin ambassadør-periode; i august setter han seg på et fly tilbake til Tel Aviv etter fire «fantastiske år» i Norge. Sammen med kona reiser han tilbake til landet han ble født i for seksti år siden, da staten Israel enda ikke hadde fylt ti år.
Ambassadøren bruker sin egen familiehistorie for å sette Israel-Palestina-konflikten inn i kontekst, og forteller at foreldrene - som «begge ble født i Tyskland, og flyktet da nazismen var på fremmarsj» - kjempet for Israels uavhengighet.
- De flyktet med sine foreldre til Palestina som da var under britisk mandatstyre og tilhører den generasjonen som måtte kjempe fysisk - på slagmarken - for etableringen av staten. De har helt andre erfaringer enn meg, men for oss alle står det jeg vil kalle det kollektive israelske dna'et veldig sterkt.
- Det israelske dna'et? Det må du forklare.
- Det er selvfølgelig sammensatt, men først og fremst handler det om det fysiske, om å kunne overleve. Mange omtaler holocaust som noe som tilhører historiebøkene, men for israelere er dette ofte familieanliggender, sier Schutz.
I løpet av fjoråret besøkte han både Frankfurt og Berlin for å legge ned brostein, såkalte snublesteiner, utenfor to familiemedlemmers hus.
- Både min fars og min mors onkel ble sendt til konsentrasjonsleirer. En til Polen og en til Estland. Jeg forteller dette fordi holocaust fortsatt er en del av jøders hverdag, noe vi forholder oss til i et liv der en ikke har noen garanti for fysisk sikkerhet. Jeg var 10 år da krigen (mot nabolandene; journ.anm) brøt ut i 1967 og husker fortsatt fryk
