Spørsmålet om avkolonialisering turneres mellom slike poler, og åpenbart også diskusjonen om morsmålsuniversitetenes skjebne i ikke-anglofone land. På høyt volum har noe av dette gjentatt seg de siste ukene angående følger av stigende andeler såkalt «internasjonale forskere» i Norge. Men når Arnt Ove Hopland og Aksel Mjøs i Khrono 9. oktober med akselererende polemikk forfekter engelsk språk som tidens akademiske internasjonale, bryter påfallende nok et annet begrep overflaten, og det som noe forfatterne mener «ikkje høyrer heime i denne debatten»: Anglifisering.
Men når noen vil oppkaste seg til verbal dommer som Hopland og Mjøs her gjør, får man en ekstra grunn til å spisse ører. Blir bjella hengt på katten her? Utvisningsforsøk eller forvrengning av begreper slår tilbake, og Hopland og Mjøs vet selvfølgelig godt selv det ikke dreier seg om at bestemte kolleger vil «verte korkje amerikanarar eller britar».
Så vidt jeg kan forstå: Grunnen til at den normative og moralsk ladete motstillingen mellom «nasjonal» og «internasjonal» langt fra duger som fortolkning av hva vi står oppi i tidens debatter om akademia, er derimot faktiske, svært o