Boka er skrevet som en antologi, og forfatterne bak artiklene er representanter fra organisasjonen KREM, høgskole og praksisfelt. Til sammen gir artikkelforfatterne en praktisk verktøykasse, som kan virke inspirerende for ansatte i utdanningsinstitusjoner og i ulike deler av velferdstjenestene. Antologien gir nok best gjenklang hos de som arbeider med fagutvikling i Nav eller i samspillet mellom Nav og utdanningsinstitusjoner. Også i andre deler av velferdstjenestene vil modellene for samarbeid, som beskrives, kunne virke inspirerende på fagutviklingsarbeid generelt og samarbeid med brukerorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner spesielt.
Kapittel 1, skrevet av Marianne Ranger, Kirsten Rytter og Asbjørn Johannessen, gir en kort beskrivelse av hva som var målet med samarbeidet om høgskoleklinikken. Lesere som ikke kjenner til HUSK får en rask innledning, som er nødvendig for å forstå de videre kapitlene i boka.
Kapittel 2, skrevet av Kirsten Rytter, Marianne Ranger og Hilde Dalen, gir en grundig gjennomgang av målsettinger, organisering av arbeidet, og til sist en vurdering av arbeidet som er gjort, sett i forhold til HUSKs strategiske mål. Kapittelet kan virke inspirerende både på undervisningsinstitusjoner og ledere i ulike deler av velferdstjenestene som ønsker å sette i gang liknende fagutviklingsarbeid. I vurderingen av samarbeidet med fokus på strategimål savner denne leseren en noe mer selvkritisk holdning. Å trekke frem det som har virket i samarbeidet hadde ikke mistet troverdighet ved at man også viste frem hva som har vært vanskelig underveis, eller hva som ytterligere kan forbedre modellen for samarbeid mellom praksisfelt, brukerorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner.
I kapittel 3 beskrives en metode som er benyttet for å få tak brukernes oppfatninger av hjelpen som gis og hva som er god hjelp. Forfatterne Hilde Dalen og Tom B. Torstensen har forsøkt å beskrive hvordan metoden med et «skrivekurs» har fått fram fortellinger om hva brukerne mener er godt sosialfaglig arbeid, samt deres erfaringer med tiltaksarbeidet i Nav-kontoret. Arbeidet beskrives spennende og viser til en viss grad frem nytenkning når det gjelder å få frem brukernes stemme. Denne leseren ble imidlertid nysgjerrig på metoden som er benyttet og kunne ønsket seg en mer detaljert beskrivelse av selve metodikken for arbeidet med «skrivekurs». Utdrag fra brukernes tekster er viet relativt omfattende plass i kapittelet.
I kapitlene 4 til og med 7 beskrives ulike metoder for å drive undervisning for studenter ved høgskoleklinikken. Kapittel 4, skrevet av Berit Bergheim og Signe Ylvisaker, fungerer som en introduksjon til kapittel 5, skrevet av Ann Kristin Tveøy. Begge kapitler omhandler et undervisningsopplegg som gis til ferske studenter ved sosionomutdanningen, der de inviteres inn til Nav-kontoret for å få undervisning av ansatte der.
Kapittel 5 går mer i dybden på undervisningsmetoden som er utviklet for studentene. Det er en case-basert metode som har til hensikt å belyse praktisk sosialt arbeid fra Nav. I kapittel 6, skrevet av Sigrun Hoel, får leseren innsikt i et undervisningsopplegg for økonomi, saksbehandling, rådgivning og faglig skjønn. Undervisningsopplegget er laget i et samspill mell
