Hun strålte i lengsel, var sterk som alle høstens stormer, og ville langt.
«Alt er bare plutselig for sent,» sa hun ertende og siterte ham.
De dro, og skulle alle steder til.
*
Der er så mange spor. Der er så mange steder å komme fra og så mange steder å dra til. Alltid er det noen som kommer og noen som drar. Spor-vekslene synger metallisk. Rødt blir grønt og rødt igjen. Enorme takspenn, fremdeles sotfargete etter forgangne tiders kullfyrte lokomotiver, buer seg over tog og mennesker, ryggsekker og kofferter, noen i nye, glade farger, andre grå og slitte, like til utslitte.
Sentralbanestasjoner. Som kjempeblekkspruter ligger de med tentaklene strukket til de tynneste trådene sugd fast til ukjente, små steder.
*
De står i villrede i det store Europa. De står i veien for så mange og sier 'unnskyld, unnskyld, unnskyld'. De vet ikke hvilken utgang de skal velge, knapt vet de hvorfor de har kommet.
De sier til hverandre: «Vi har ikke noe æ
