Hovedbudskap
Snart 30 år etter den store norske tannimplantatskandalen på 1990-tallet er det fortsatt et økende antall klagesaker til NPE relatert til tannimplantatbehandling
Det er et paradoks at dagens operatører er godkjente spesialister i oral- og maxillofacial kirurgi, og bruker «state-of-the art»-materialer og -prosedyrer
Evaluering av 40 pasientskadesaker indikerer at mange burde vært unngått med strengere indikasjon og bedre pasientseleksjon
Det bør erkjennes at implantatstøttet protetikk ikke er en behandling egnet for absolutt alle
Dental implantologi har en relativ kort historie i Norge. Man minnes en nær fortid, hvor man som ung kliniker måtte sanere havarerte prosjekter, slik som subperiostale- og bladimplantater. Klimaks var implantatskandalen på 90-tallet [] (figur 1), med et stort antall klage- og erstatningssaker.
Seriøs forskning vant frem, hvor Brånemarks prinsipper og prosedyrer for å oppnå osseointegrering ble toneangivende. Men tross mange rapporter om kliniske resultat opp mot 100% implantatoverlevelse var tap av implantat fortsatt en del av hverdagen for mange klinikker, hvor volum fiksturtap og eventuelle klagesaker var ukjent.
Som sakkyndig fagkonsulent for norsk pasientskade-erstatning (NPE), var mye av motivasjonen for oppdraget å få innsikt i hvor stor grad implantatstøttet protetikk fortsatt var årsak til pasientklager.
Basert på forfatterens registrering og erfaring fra løpende NPE- saker vedrørende dental implantologi presenteres her noen viktige funn og vurderinger.
Materiale og metode
Ved klage til NPE må innklaget klinikk oversende komplett journal og røntgenbilder. Sammen med klagers egen fremstilling, eventuelt også brev fra advokat, utgjør dette saksdokumentene som sakkyndig fagkonsulent har tilgang til for å gjøre sin vurdering.
Materialet er basert på registreringer fra saksdokumentene som sakkyndig maxillofacial kirurg for NPE 2016-20.
Av totalt 119 skadesaker innenfor kjevekirurgi/oralkirurgi var 40 (33,5%) relatert til prosedyren EBB10: innsetting av tannimplantat. Hos 26 kvinner (21-84 år - gjennomsnitt 55,9 år) og 14 menn (19-71 år - gjennomsnitt 51,8 år) ble det til sammen installert 156 fiksturer: 112 i maxillen og 44 i mandibelen.
Ifølge journalutskrifter vedlagt saksdokumentene fantes sikre anamnestiske opplysninger om preoperativ marginal periodontitt hos 18 pasienter (13 kvinner og 5 menn), samt røykevaner hos 22 pasienter (14 kvinner og 8 menn) (16 pasienter hadde både røyking og periodontitt i anamnesen). Av tilleggsdiagnoser ble det registrert diabetes: 6 pasienter; osteoporose (bisfosfonat): 4 pasienter og immunsuppresjon: 1 pasient.
I alle klagesakene var operatør godkjent spesialist i oral- eller maxillofacial kirurgi, og det var benyttet CE-godkjente implantater (Brånemark, Astra, Straumann), installert i henhold til god og akseptert medisinsk praksis.
Resultater
I åtte saker ble det klaget over andre forhold enn tap av fikstur. Ett implantat ble fjernet etter pasientens ønske på grunn av «titanallergi». Fire klaget på nerveskade (n. alveolaris inf.) etter fiksturoperasj
