Sykepleien
01.09.2019
Studenter ønsker veiledere som er motiverte for oppgaven, har forberedt seg godt og har tid til å gi god veiledning, viser denne undersøkelsen, der elleve sykepleierstudenter som har hatt praksis på sykehus, har delt sine erfaringer.
En viktig del av opplæringen av sykepleierstudenter som er i praksis, er at de får dele erfaringer med veiledere, og at de sammen reflekterer over opplevelsene.
En ny kartlegging av rammebetingelser for veiledning av sykepleierstudenter (5) viser at under 50 prosent av veilederne har formell kompetanse i veiledning (5). Kun en av fire har avsatt tid til veiledning, og 96 prosent rapporterer at de ikke har fått uttelling for veiledning av studenter i forbindelse med lokale lønnsforhandlinger. Studier har vist at veiledere ofte føler seg usikre i veilederrollen, og at det å veilede krever mye tid og innebærer stort ansvar (6, 7). Mange veiledere mangler pedagogisk utdanning eller erfaring, og en del nyutdannede sykepleiere har veilederansvar (3, 8, 9).
Praksisveiledere har utfordringer med å balansere mellom pasientansvar og veiledningsansvar og etterlyser mer tid til samtale med studenter. I tillegg etterlyser veiledere mer samarbeid med læreren og bedre rutiner for veiledningsarbeidet (6, 7). Videre opplever de et spenningsforhold mellom teori og praksis, hvor så vel faglige, mellommenneskelige og organisatoriske utfordringer får innvirkning på praksissykepleiernes veiledning av studenten (10).
Vår erfaring er at veiledning ikke alltid er en prosess preget av kontinuitet, på grunn av for eksempel sykmeldinger, ferieavvikling og uforutsette hendelser. Dette kan medføre at studenter får stadig nye veiledere å forholde seg til.
Formålet med denne studien var å utforske studenters erfaringer med og ønsker for praksisveiledning.
METODE
For å kartlegge sykepleierstudenters erfaringer med og ønsker for praksisveiledning, ble det gjennomført tre kvalitative fokusgruppeintervjuer (11, 12).
Studenter fra andre år av sykepleierutdanningen, i sin første sykehuspraksis, ble invitert til å delta. Totalt elleve studenter samtykket til å delta. Disse ble delt i tre ulike grupper. Studentene var i praksis ved fire ulike medisinske og kirurgiske avdelinger i samme sykehus.
Forfatterne utarbeidet en semistrukturert intervjuguide. Intervjuene ble gjennomført på høyskolen og hadde en varighet på 45-60 minutter. Det ble benyttet digital lydopptaker, og intervjuene ble transkribert ordrett.
Data ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering etter anbefalinger fra Malterud (12). Analysen foregikk i fire trinn: 1) materialet ble gjennomlest for å få et helhetsbilde, og temaer som representerte erfaringer med praksisveiledning, ble identifisert, 2) materialet ble gjennomgått systematisk linje for linje, hvor meningsbærende enheter i teksten ble identifisert og systematisert, 3) den delen av materialet der det ikke var identifisert meningsbærende enheter, ble lagt til side. Deretter ble de meningsbærende enhetene sortert og fortettet i grupper, og 4) meningsbærende enheter ble sammenliknet opp mot et ukodet eksemplar av transkriptene.
ETISKE BETRAKTNINGER
Studentene mottok muntlig og skriftlig informasjon om studien. Det var frivillig å delta, og de kunne når som helst velge å trekke seg fra studien uten negative konsekvenser for dem selv. Studien følger forskningsetiske prinsipper i henhold til Helsinkideklarasjonen (13). Studentene leverte skriftlig samtykke ved oppstarten av intervjuet. Siden studien var en kvalitetsforbedringsstudie var det ikke påkrevet å søke godkjenning fra Regionale etiske komiteer for medisinsk og helsefaglig forskning (REK).
RESULTATER
Ved analyse av dataene ble to hovedtemaer identifisert:
1) Studentenes erfaringer med veiledning.
2) Studentens ønsker for oppfølging i praksis. Tabell 1 viser en oversikt over hovedtemaer med tilhørende undertemaer.
STUDENTENES ERFARINGER Manglende avklaring av forventninger
Det var viktig for studentene at både skolen, veilederen og studentene hadde de samme forventningene til hva studentene skulle kunne når de startet praksisperioden, og hva de skulle lære i løpet av praksisen. Noen studenter hadde opplevd at veilederen forventet at de nesten skulle være ferdig utlærte sykepleiere når de kom i praksis, og at de derfor ble kritisert når de stilte spørsmål om fag. Noen påpekte at det virket som om veilederne ikke helt visste hva de skulle gjøre med studentene. Enkelte studenter opplevde at veiledere ikke hadde satt seg inn i emneplaner eller annen informasjon de hadde fått fra skolen, og at de derfor ikke visste hvilke forventninger de burde ha til studentene. En av studentene beskrev det slik: «Og da vi møtte opp i praksis, tenkte vi at de hadde fått informasjon, veilederne . Og så på en måte hadde ikke de satt seg noe inn i det [...]. Hadde ikke tittet på et skjema eller noen ting.»
Det første møtet
Det opplevdes som viktig hvordan man ble møtt av veilederen. Noen av studentene hadde erfaringer med at veiledere ikke var forberedt
Gå til medietEn ny kartlegging av rammebetingelser for veiledning av sykepleierstudenter (5) viser at under 50 prosent av veilederne har formell kompetanse i veiledning (5). Kun en av fire har avsatt tid til veiledning, og 96 prosent rapporterer at de ikke har fått uttelling for veiledning av studenter i forbindelse med lokale lønnsforhandlinger. Studier har vist at veiledere ofte føler seg usikre i veilederrollen, og at det å veilede krever mye tid og innebærer stort ansvar (6, 7). Mange veiledere mangler pedagogisk utdanning eller erfaring, og en del nyutdannede sykepleiere har veilederansvar (3, 8, 9).
Praksisveiledere har utfordringer med å balansere mellom pasientansvar og veiledningsansvar og etterlyser mer tid til samtale med studenter. I tillegg etterlyser veiledere mer samarbeid med læreren og bedre rutiner for veiledningsarbeidet (6, 7). Videre opplever de et spenningsforhold mellom teori og praksis, hvor så vel faglige, mellommenneskelige og organisatoriske utfordringer får innvirkning på praksissykepleiernes veiledning av studenten (10).
Vår erfaring er at veiledning ikke alltid er en prosess preget av kontinuitet, på grunn av for eksempel sykmeldinger, ferieavvikling og uforutsette hendelser. Dette kan medføre at studenter får stadig nye veiledere å forholde seg til.
Formålet med denne studien var å utforske studenters erfaringer med og ønsker for praksisveiledning.
METODE
For å kartlegge sykepleierstudenters erfaringer med og ønsker for praksisveiledning, ble det gjennomført tre kvalitative fokusgruppeintervjuer (11, 12).
Studenter fra andre år av sykepleierutdanningen, i sin første sykehuspraksis, ble invitert til å delta. Totalt elleve studenter samtykket til å delta. Disse ble delt i tre ulike grupper. Studentene var i praksis ved fire ulike medisinske og kirurgiske avdelinger i samme sykehus.
Forfatterne utarbeidet en semistrukturert intervjuguide. Intervjuene ble gjennomført på høyskolen og hadde en varighet på 45-60 minutter. Det ble benyttet digital lydopptaker, og intervjuene ble transkribert ordrett.
Data ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering etter anbefalinger fra Malterud (12). Analysen foregikk i fire trinn: 1) materialet ble gjennomlest for å få et helhetsbilde, og temaer som representerte erfaringer med praksisveiledning, ble identifisert, 2) materialet ble gjennomgått systematisk linje for linje, hvor meningsbærende enheter i teksten ble identifisert og systematisert, 3) den delen av materialet der det ikke var identifisert meningsbærende enheter, ble lagt til side. Deretter ble de meningsbærende enhetene sortert og fortettet i grupper, og 4) meningsbærende enheter ble sammenliknet opp mot et ukodet eksemplar av transkriptene.
ETISKE BETRAKTNINGER
Studentene mottok muntlig og skriftlig informasjon om studien. Det var frivillig å delta, og de kunne når som helst velge å trekke seg fra studien uten negative konsekvenser for dem selv. Studien følger forskningsetiske prinsipper i henhold til Helsinkideklarasjonen (13). Studentene leverte skriftlig samtykke ved oppstarten av intervjuet. Siden studien var en kvalitetsforbedringsstudie var det ikke påkrevet å søke godkjenning fra Regionale etiske komiteer for medisinsk og helsefaglig forskning (REK).
RESULTATER
Ved analyse av dataene ble to hovedtemaer identifisert:
1) Studentenes erfaringer med veiledning.
2) Studentens ønsker for oppfølging i praksis. Tabell 1 viser en oversikt over hovedtemaer med tilhørende undertemaer.
STUDENTENES ERFARINGER Manglende avklaring av forventninger
Det var viktig for studentene at både skolen, veilederen og studentene hadde de samme forventningene til hva studentene skulle kunne når de startet praksisperioden, og hva de skulle lære i løpet av praksisen. Noen studenter hadde opplevd at veilederen forventet at de nesten skulle være ferdig utlærte sykepleiere når de kom i praksis, og at de derfor ble kritisert når de stilte spørsmål om fag. Noen påpekte at det virket som om veilederne ikke helt visste hva de skulle gjøre med studentene. Enkelte studenter opplevde at veiledere ikke hadde satt seg inn i emneplaner eller annen informasjon de hadde fått fra skolen, og at de derfor ikke visste hvilke forventninger de burde ha til studentene. En av studentene beskrev det slik: «Og da vi møtte opp i praksis, tenkte vi at de hadde fått informasjon, veilederne . Og så på en måte hadde ikke de satt seg noe inn i det [...]. Hadde ikke tittet på et skjema eller noen ting.»
Det første møtet
Det opplevdes som viktig hvordan man ble møtt av veilederen. Noen av studentene hadde erfaringer med at veiledere ikke var forberedt
